Prost
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Prost (fra latin praepositus) er en geistlig tittel som brukes i flere kirker. Prosten er den øverste geistlige myndighetsperson i et prosti, som er en enhet innen et bispedømme.
Den norske kirke er delt inn i 103 prostier. Prostene er vanligvis også sogneprester, og fører tilsyn med de øvrige sogneprestene i prostiet. Etter ny tjenesteordning for proster blir prosten ikke lenger automatisk sogneprest. Det er nå biskopen som bestemmer hva slags menighetstjeneste prosten skal ha. Prostens oppgaver består i å føre tilsyn med de ansatte i prostiet og å se til at kirkelige ordninger blir fulgt.
Før reformasjonen fungerte prosten som biskopens øverste lokale tjenestemann, og skulle blant annet bestyre kirkens eiendommer. Da kirkegodset etter reformasjonen ble beslaglagt av kongen, kom en tid betegnelsene hovmanns-prost og regnskaps-prost i bruk for lensherrenes tjenestemenn som som ble satt til å administrere disse eiendommene. Kirkens proster ble i denne perioden benevnt religions-prost eller herreds-prost. Fra 1574 ble hovmanns-prostens/regnskaps-prostens funksjoner tillagt stiftsskriveren, og betegnelsen kom ut av bruk.
