Seloter
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Seloter (fra gresk iver, nidkjærhet, sjalu) brukes i dag allment for en fanatiker, og da særlig i trossaker, men også i politikk. Beskrivelsen betyr en som er sjalu på vegne av Gud.
Selotene var en nasjonal, jødisk opposisjonsgruppe som startet et religiøst parti, men som siden ble den første terroristorganisasjonen. De ville bevare det gamle jødiske mot hellensk og romersk påvirkning. Partiet ble stiftet omkring tiden for Jesu fødsel og grunnleggeren av organisasjonen anses å være en person som ble kalt Judas Galiléeren, som rundt år 7 manet til opprør mot den romerske okkupasjonen.
I år 66 var seloterne en av de store pådriverne til det store jødiske opprøret, kjent som Jødekrigen, mot romerriket da Jerusalem for en tid ble befridd. Det oppsto dog interne stridigheter, og en allianse mellom fariséerne og saddukéerne drev seloterne fra Jerusalem samme år. De rømte da til ørkenfestningen Masada. Etter at Jerusalem falt i år 70 og de jødiske templene ble plyndret, ble også Masada beleiret. I 73 begikk seloterne kollektivt selvmord da de romerske soldatene stormet festningen. Selotenes fanatisme bidro ifølge Josefus til å splitte jødene da Jerusalem falt i år 70.
Seloternes kollektive selvmord er idag en del av den israeliske nasjonalromantikken. Blant annet sverger fallskjermsjegerne i Israels krigsmakt sin trohetsed på Masadaklippan, og bar mitzva feires ofte der.
[rediger] Eksterne kilder
Aschehoug og Gylendals STORE NORSKE leksikon, 3. utgave, 2. opplag, 1998
