Senterpartiet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- «Senterpartiet» har flere betydninger.
| Senterpartiet | |
| Ideologi | Verdigrunnlaget til Sp |
| Opprettelsesår | 1920 |
| Partileder | Åslaug Marie Haga (46) (2005) |
| Hovedkontor | Oslo |
| Nettsted | www.senterpartiet.no |
| Ungdomsparti | Senterungdommen |
| Medlemstall | (-) |
| Ordførertall | 115 (2003–2007) |
| Representanter | |
|---|---|
| Kommune | 1 609 (2003–2007) |
| Fylkesting | 80 (2003–2007) |
| Storting | 11 (2005–2009) |
Senterpartiet (Sp) er et norsk politisk parti som har grunnlaget sitt i de norske primærnæringsbevegelsene (bonde- og fiskerbevegelsene). Partiet ble stiftet på landsmøtet i Norges Bondelag i 1920 under navnet Bondepartiet og var det andre klassepartiet i Norge etter Arbeiderpartiet. Partiet brøt de organisatoriske båndene til bondebevegelsen allerede i 1922, og i 1959 endret partiet navn til Senterpartiet.
Senterpartiet er blant de klareste motstanderene mot EU i Norge. De arbeider for desentralisering av statlig makt, og at økologiske (miljømessige) hensyn må være grunnleggende for staten og i samfunnet generelt.
Forrige gang Senterpartiet satt i regjering, var det sammen med KrF og Venstre i Sentrumsregjeringen. Det var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter å ha møtt stor motstand i Stortinget mot en miljøsak: gasskraftsaken.
Partilederen i Senterpartiet heter Åslaug Haga. Partiet har to nestledere: Liv Signe Navarsete og Lars Peder Brekk. Ungdomsorganisasjonen til Senterpartiet heter Senterungdommen, og partiavisen heter Sentrum. Kvinnebevegelsen i partiet heter Senterkvinnene og partiet har et eget Samepolitisk Råd.
Senterpartiet sitter i dag i regjering med SV og Ap i den rødgrønne regjeringen
[rediger] Senterpartiets verdigrunnlag
Senterpartiet legger ingen av de kjente ideologiene fra det 20. århundret til grunn for sine program, men tar utgangspunkt i et eget manifest. Senterpartiets verdigrunnlag er delt inn i fire hoveddeler:
- Motstand mot økonomisk liberalisering og frie markedskrefter
- Desentralisering av eiendomsrett, makt, bosetning og kapital
- Større likestilling mellom ulike grupper i samfunnet
- Økonomisk måtehold og prioritering av ikke-materielle verdier, som for eksempel miljøvern
Partiet regner seg selv som en garantist mot norsk EU-medlemskap.
Senterpartiet har hatt mange minstere, den mest kjente, og den siste forsvarsministeren, var Vidkun Quisling.
[rediger] Historie
[rediger] 1900–1920: Bondebevegelsen organiserer seg
1896: Den første norske bondeorganisasjonen, Norges Landmandsforbund (Norges Bondelag), ble stiftet.
Organisasjonen skulle gjøre bøndene sine krav tydeligere, og skape allianser med representanter i de to rådende partibevegelsene; Høire og Venstre. På stiftelsesmøtet ble det lagt frem et forslag om å stifte et eget parti for norske bønder, for å bedre vilkårene for primærnæringene i Norge, men det samlet ikke nok støtte.
I denne perioden kom det frem mange flere interesseorganisasjoner for primærnæringene (og i arbeiderklassen) i Norge.
[rediger] 1920–1921: Bondebevegelsen får et eget klasseparti: Bondepartiet
Bondelaget var den best organiserte og mest slagkraftige av interesseorganisasjonene til de norske primærnæringene, men de klarte ikke å få gjennomslag for sine hovedsaker gjennom de rådende partiene på Stortinget. 20-årene var en nedgangstid for norsk jordbruk, og bondebevegelsen var preget av misnøye.
1921: Norges Bondelag vedtok å stifte et eget politisk parti; Bondepartiet (nå: Senterpartiet].
1922: Norges Bondelag hadde to representanter i styret til Bondepartiet, og koblingen mellom de to var lik koblingen mellom LO og Arbeiderpartiet. Men allerede to år etter, i 1922, brøt Bondepartiet de organisatoriske båndene til Norges Bondelag.
Hovedsakene for Bondepartiet i de første årene:
- Bedre vilkår for kornbøndene i Norge (kjent som kornsaken)
- Støtte til nydyrking av jord
- Lavere skatter for bønder
- Bondepartiet stilte seg i opposisjon til den økonomiske liberalismen som rådet i både Venstre og Høyre, med krav om tollvern og statsstøtte til jordbruket, i tillegg til tollerstatning for fiskerinæringen.
1921: Bondepartiet deltok i sitt første stortingsvalg, og overrasket store deler av den politiske eliten med 15 % av stemmene. Med det var Bondepartiet allerede et parti å regne med i den første stortingsperioden, noe som er veldig sjelden i norsk og europeisk historie.
[rediger] 1921–1945: Regjeringsmakt, samvirke, Keynes, og klassekamp
I likhet med det andre store klassepartiet i Norge, Arbeiderpartiet, gjorde Bondepartiet det bra på 20- og 30-tallet. Partiet gjorde det bra i stortingsvalg og bygde en landsdekkende organisasjon som var langt bredere enn det grunnlaget de hadde fra det elitestyrte Bondelaget. I denne perioden festet Bondepartiet seg som det sterkeste interessepartiet for primærnæringene i Norge.
Men samtidig som Bondepartiet styrket sin egen støtte i Bondebevegelsen, utviklet partiet også en selvstendig politikk. Bondepartiet utviklet en økonomisk politikk som mellom annet var sterkt inspirert av tankene til John Maynard Keynes, og gikk helt klart i sosialliberal retning; med tro på at staten måtte være en regulerende aktør i markedet; spesielt i krisetider. Bondepartiets økonomiske politikk var nå begrunnet med en teori om blandingsøkonomi.
Denne utviklingen dannet grunnlag for at Bondepartiet etter krigen inngikk et kriseforlik med Arbeiderpartiet i 1935, som førte Arbeiderpartiet til makten. Forliket mellom de to partiene bygde trolig ikke på en bred meningsfellesskap, men på at Bondepartiet ønskte at markedet måtte leggest under en viss statlig regulering, og noe bedre vilkår for Bygde-Norge. Slagordet til Ap, etter det store kriseforliket ble By og land, hand i hand, et av de mest populære politiske slagordene i norsk historie, og markerte grunnlaget for forliket.
Med kriseforliket hadde de to klassepartiene i Norge gått inn i et samarbeid for første gang. Men siden Arbeiderpartiet fikk så stor makt i Stortinget måtte Bondepartiet trekke mot høyresiden for å prøve å få gjennomslag for opposisjonspolitikken sin – og det gikk derfor lang tid før de samarbeidet igjen.
[rediger] 1930-tallet: Nasjonalisme i det gamle Bondepartiet
Bondepartiet fikk regjeringsmakt for første gang mellom 1931 og 1933. Først under Peder Kolstad, frem til han døde i 1932, og Jens Hundseid tok over statsministerposten. I denne perioden var nazismen på fremmarsj i Europa, og nasjonalismen stod fremdeles sterkt i Norge. Bondepartiet var en av de bevegelsene i Norge som hadde spilt på nasjonalisme, og noen deler av den nasjonalistiske fløyen i partiet lot seg farge av fascistene og nazistene lenger sør i Europa. Det er tvilsomt at denne dragningen var godt festet i partiets grasrot.
Den første Bondepartiregjeringen var, og er fremdeles særdeles omstidt:
- Bondepartiet hadde Vidkun Quisling som forsvarsminister.
- Quisling var den første som tok arbeiderne på alvor. (Menstad slaget)
- Navnet er senere blitt verdensberømt, quisling betyr i dag landsforeder på mange språk; han ble eksekutert etter annen verdenskrig for landsforederi.
- Kritikere hevdet at Jens Hundseid gjennomførte et parlamentarisk statskupp da han gikk til kongen og fremstilte seg selv som den fremste statsminister-kandidaten til Bondepartiet etter at Peder Kolstad døde. Partiledelsen ønskte at Einar Gram Borch skulle ta statsministerposten.
- Mens han satt i regjering, og helt frem til krigen, markerte Jens Hundseid seg som en politisk motstander av Quisling. I 1940 skiftet han brått og meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS), støttet okkupasjonsmakten og ble dømt til 10 år i fengsel etter krigen. Det er enda ikke oppklart hva som førte til at Hundseid meldte seg inn i NS, men det blir spekulert i at det var et pragmatisk og rent taktisk valg for å kunne påvirke styret av Norge. Andre teorier som har vært framlagt går på at Hundseid fryktet represalier fra Quisling, som politisk motstander, og meldte seg inn for å verne seg selv. En tredje, og mer selvsagt teori, er at Hundseid selv var fascist, men på grunnlag av motsetningsforholdet mellom Hundseid og Quisling er det mindre sannsynlig.
[rediger] 1945–1965: Fremveksten av Senterpartiet
Fra 1945 og utover begynte Bondepartiet på en stor omveltning. De stilte seg i opposisjon til Arbeiderpartiets storsatsning på utenlandsk kapital og storindustri, samtidig som de krevde sosial utjevning for å sikre levekårene i bygdene. I 1959 endret partiet navn til Senterpartiet, etter at landsmøtet slo det fast at partiet ikke lenger var en fagbevegelse for bønder, men et selvstendig parti med en politikk som plasserte dem i det politiske sentrum mellom de borgerlige (til høyre) og sosialistene (til venstre).
Fanesaken for Senterpartiet låg ikke lenger hos primærnæringene alene; nå var en generell distriktspolitikk det grunnleggende temaet for partiet. I løpet av 60-tallet ble konfliktlinjene i desentraliseringspolitikken utarbeidet: sentralisering mot desentralisering – sentrum mot periferi.
I 1965 hadde partiet bygd seg så mye opp at senterpartilederen Per Borten tok regjeringsmakten i en bred koalisjon mellom alle partiene som den gangen låg til høyre for Arbeiderpartiet; Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. På den måten brøt Senterpartiet det Arbeiderparti-styret de selv hadde vært med å legge grunnlaget for.
[rediger] 1971–1973: Regjeringskrise, EF-seier og ny regjeringskrise
I 1971 måtte Per Borten gå av som statsminister etter en påstand om at han hadde gitt Nei-bevegelsen (Nå: Nei til EU) tilgang til interne regjeringsdokument om EF-forhandlingene. Borten innrømte lekkasjen, og regjeringen måtte gå av. Denne saken er fremdeles særdeles omstridt, og i ettertid har det vist seg at det var en sekretær som var ansvarlig for lekasjen.
Nei-siden vant EF-valget i 1972, og med det som såg ut som en klar ideologisk seier i ryggen, gikk partiet inn i den første Sentrumsregjeringen i norsk historie sammen med KrF og Venstre – under ledelse av Krf-leder Lars Korvald. Den regjeringen måtte gå av allerede etter ett år, på grunn av lav oppslutning i stortingsvalget. Senterpartiet fikk bare ett mandat mer enn året før, til tross for EF-valgseieren.
[rediger] 1973–1993: Ny politisk plattform; økologi og motstand mot materialisme
I løpet av 70-tallet vedtok Senterpartiet et nytt prinsipprogram (verdigrunnlag), og økologi og miljøpolitikk ble en grunnsten i partiprogrammet - sammen med distriktspolitikk og desentralisering. Partiet gikk til valg på sterk kritikk mot materialisme og ukontrollert vekst midt under oljefeberen'. Ved valget i 1977 mistet Senterpartiet 10 mandat som følge av den upopulære linjen i en tid da det var stor fremgang i Norge.
Gjennom 80-tallet ble Senterpartiet kjent som et særdeles pragmatisk parti. Partiet søkte seier i enkeltsaker og forsøkte å verne hovedverdiene sine gjennom enkeltstående samarbeid med de borgerlige partiene på Stortinget. Partiet satt i to regjeringer sammen med Høyre og KrF, under Høyre-lederne Kåre Willoch og Jan P. Syse. Oppslutningen blant velgerne gikk stadig nedover - og i ettertid blir det hevdet at problemet til Senterpartiet var at de så ut som de var en del av høyresiden.
[rediger] 1993 til nå: EU-kamp, desentralisering og kursendring
Når EU-striden blusset opp brøt Senterpartiet med de borgerlige partiene og stilte seg igjen uten ryggdekning i det politiske landskapet. En slik posisjon hadde de ikke hatt siden før andre verdenskrig. Nå hadde partiet bygd opp en grundig platform basert på desentralisering og økologisk tenking. Når Senterpartiet brøt med høyresiden dannet det samtidig grunnlaget for en stødig sentrumsblokk i norsk politikk (forf. anm.: dette prosjektet ligger foreløpig nede for telling)).
Ved kommunevalget i 1991 fikk Senterpartiet overraskende stor fremgang. I stortingsvalget i 1993 var EU-striden fullstendig dominerende i media, og Senterpartiet ble det nest største partiet på Stortinget. Nei-siden vant EU-valget i 1994.
Etter «det store EU-valget» sank oppslutningen til Senterpartiet, og i stortingsvalgene i 2001 og 2005 har de ligget på rundt 10–mandater. Med en liten oppgang i stortingsvalget i 2005.
Senterpartiet satt i Sentrumsregjeringen med Sp, KrF og Venstre, der Kjell Magne Bondevik (KrF) var statsminister fra 1997–2000. Det var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter et kabinettspørsmål om en miljøsak; gasskraftsaken. Dette regjeringsalternativet markerte en 3. vei i politikken, nemlig sentrum.
Fra 2005 er Senterpartiet med SV og Ap i den såkalte rødgrønne regjeringen. Dette er en ny kursendring for senterpartiet (fra borgerlig, til sentrum, til venstresiden).
[rediger] Statistikk
[rediger] Partiledere
- Åslaug Haga (2003–)
- Odd Roger Enoksen (1999–2003)
- Anne Enger Lahnstein (1991–1999)
- Johan J. Jakobsen (1979–1991)
- Gunnar Stålsett (1977–1979)
- Dagfinn Vårvik (1973–1977)
- John Austrheim (1967–1973)
- Per Borten (1955–1967)
- Einar Frogner (1948–1954)
- Nils Trædal (1938–1948)
- Jens Hundseid (1930–1938)
- Erik Enge (1927–1930)
- Kristoffer Høgset (1921–1927)
- Johan E. Mellbye (1920–1921)
[rediger] Statsministre fra Senterpartiet
- Per Borten 1965–71
- Jens Hundseid 1931–32
- Peder Kolstad 1930–31
[rediger] Senterpartiets deltagelse i regjeringer
- Peder L. Kolstads regjering 1930–31
- Jens Hundseids regjering 1931–32
- John Lyngs regjering (H, KrF, Sp, V) (28. august – 25. september 1963)
- Per Bortens regjering (H, KrF, Sp, V) (12. oktober 1965 – 17. mars 1971)
- Lars Korvalds regjering (KrF, Sp, V) (18. oktober 1972 – 16. oktober 1973)
- Kåre Willochs regjering (H) (14. oktober 1981 – 8. juni 1983); (H, KrF, Sp) (8. juni 1983 – 9. mai 1986)
- Jan P. Syses regjering (H, KrF, Sp) (16. oktober 1989 – 3. november 1990)
- Kjell Magne Bondeviks 1. regjering (KrF, Sp, V) (17. oktober 1997 – 17. mars 2000)
- Jens Stoltenbergs 2. regjering (Ap, SV, Sp) (17. oktober 2005 –)
[rediger] Parlamentariske ledere i Sp
- Magnhild Meltveit Kleppa 2005–
- Marit Arnstad 2003–2005
- Odd Roger Enoksen 1999–2003
- Johan J. Jakobsen 1991–99
- Anne Enger Lahnstein 1989–91
- Johan Buttedahl 1983–89
- Johan J. Jakobsen 1977–83
- Per Borten 1971–73
- John Austrheim 1969–71
- Lars Leiro 1965–69
- Per Borten 1958–65
- Elisæus Vatnaland 1948–58
- Nils Trædal 1945–48
- Rasmus Langeland 1945
- Jens Hundseid 1933–40
- Gabriel Moseid 1932–33
- Jens Hundseid 1931–32
- Johan E. Mellbye 1922–30
[rediger] Valghistorikk
Stortingsvalgshistorikk 1961–2005
|
Kommunevalgstatistikk 1928–2003
|
Fylkestingsvalgstatistikk 1974-2003
|
Sosialistisk Venstreparti | Arbeiderpartiet | Senterpartiet | Venstre | Kristelig Folkeparti | Høyre | Fremskrittspartiet
[rediger] Litteratur
- Nielsen, May-Brith Ohman: Bondekamp om markedsmakt; Senterpartiets historie 1920-1959, Oslo 2001 ISBN 8252154344
- Madsen, Roar: Motstraums; Senterpartiets historie 1959-2000, ISBN 8252154352
