Slaget på Rastarkalv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Slaget på Rastarkalv var under et hærtog fra Danmark av Eirikssønnene med en hær som består av vikinger og daner tildelt dem av Harald Blåtann i år 955. Der vant Håkon Adalsteinsfostre over dem etter harde kamper.

[rediger] Bakgrunnen

Håkon Adalsteinsfostre hadde satt opp et varselssystem med varder som skulle tennes for å varsle andre om krigsflåter som trekker opp langs Vestlandet. Eirikssønnene dro i begynnelsen med deres egne styrker fra Vendsyssel i Danmark til Agder og derfra seilte de nordover med danskene etter seg til Ulvesund, sundet mellom Vågsøy og fastlandet i Nordfjord. Tidligere sjøtokter for kun plyndring i forveien hadde ledet til at folk skulle ikke tenne på veter av frykt for straffer og deretter var kongen varslet først ved bud på Nordmøre fra Stadlandet.

Idet videre opplysninger forklart at en sterk flåte lå sør for Stad, kalte Håkon Adalsteinsfostre lokale styrker til seg. Disse bestod av våpendyktige bønder samt flere høvdinger og siden står på Frei der de forbereder den valgte slagmark på sletten Rastarkalv med store, flate voller som endet mot en bakkeslent. Etter å ha sendt bud til Eirikssønnene om å få kom til deres utvalgte sted for slag, landstiger så Eirikssønnene fra sør på Frei og rykket fram til Rastarkalv.

[rediger] Slaget

En av høvdingene, Egil Ullserk, kom til Håkon Adalsteinsfostre og vil gjør en list ved å få tatt med seg ti merker som skulle opp til lik under bakken slik de kunne skapte forvirring ved å "angripe" fra bak på Eirikssønnenes hær dersom et merke antyder en styrke- her var det bare en mann for hver merke under den modige Egil Ullserk. I mellomtiden stilte Håkon Adalsteinsfostre opp sin hær i en lang fylking som så blir tynnet ut til det var få menn i dybde, men slik at man kunne ikke blir omgått.

Slaget tok til idet de to hærer brasket sammen, men det var da Egil Ullserks list blir satt i gang- synet av merkene under bevegelse over bakkekanten fikk Eirikssønnene til å tro at det var en hær som hadde omgått dem og kommet mellom dem og skipene så de brøt av og trakk seg tilbake. Først idet Gamle Eiriksson hadde summet seg, realiserte han listen etter å ha kommet opp på en bakkehals slik at han kunne se at den kongelige hæren var underlegen og at det ikke fantes en annen hær som han først trodde. Etter å ha stilt opp sin slagorden på nytt slåss de for andre gang slaget, og en stund så det til at Gamle Eiriksson kunne vinne initiativet.

Det var da Egil Ullsekk gikk til motangrep i spissen for den kongelige hæren og slo hardt inn i Gamle Eirikssons flokk så det kom til brutale basketak der Gamle og Egil slåss mann mot mann. Etter at mange hadde blitt drept og Egil Ullsekk var felt, hadde Håkon Adalsteinsfostre reorganisert sine flokker på nytt for et hardt angrep inn i de svekkede rekkene av stridsmenn i og med at Gamle Eiriksson var blitt for skadet til å lede videre.

Redd og larmende hæren rømte for jernets herre, han bar flammende våpen dristig foran merket

Hvor valkyrjene uvær vakte, han ly ei søkte, mere mot han hadde enn mang en annen konge

[ Guttorm Sindre )

Eirikssønnenes hær gikk deretter i oppløsning, så man kunne ikke annet enn å flykte og da de nådde fram til strendene, oppdaget de at skipene alt var skjøvet ut av andre eller ført med fjæren ut på vannet. De vasset ut og kom seg over til skipene, men mistet de sårede - samt Gamle Eiriksson som døde.

Før har fluktsky konge farget sverd i Gamles blod, mens motet svulmet, sverd fikk og Fenrir føle den gang han ufortrøden alle Eiriks sønner dreiv på sjøen. Nå sørger spydfolk over kongen.

( Øyvind Skaldespille )

[rediger] Etterspillet

Idet de overlevende hadde flyktet sørover, hadde de etterlatt flere skip som ble tatt og trukket opp på land av de kongelige. Håkon Adalsteinsfostre reiste å hedret den gamle mannen, Egil Ullsekk, som gav sitt liv for seieren i et siste ærerikt slag og lot ham begraves i et skip med alle som var falt av hans flokk. Det vil alltid forbli ukjent hvor mange skip som var tatt og hvor mange som falt. Det kan være tale om flere hundre dersom et vikingsskip den gang hadde et mannskap på minst førti om bord.

Nederlaget og Gamle Eirikssons død førte til stillstand i flere år framover til man vendte tilbake for Slaget ved Fitjar på Stord.