Slaget ved Fitjar på Stord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Fitjar på Stord var det siste slaget i en krig mellom Eirikssønnene som etterfulgt deres far Eirik Blodøks og deres onkel Håkon Adalsteinsfostre, også kalt Håkon den gode, om makten over Norge. Det var dessuten en kamp mellom Norge og Danmark om herredømme over Viken (Oslofjordsområdet).

[rediger] Bakgrunnen

Etter Slaget på Rastarkalv på Freineset vendte de gjenværende Eirikssønnene tilbake til Danmark hvorfa de dro både i viking og samlet ny støtte fra deres morbror Harald Blåtann, konge av Danmark etter sin far Gorm den gamle, i årene framover.

Først ved omkring 961 dro en stor flåte under Eirikssønnene ledelse fra Danmark til Vestlandet i Norge og dette gang visst man at Håkon Adalsteinsfostre hadde dratt med kun sin hird til Stord. Deres ankomst kom såpass overraskende at kong Håkon bare rakk å samle en mindre hær.

[rediger] Slaget

Eirikssønnene steg i land med hæren på Stord og marsjere mot den langt mindre kongelige hæren. Kong Håkon hadde tatt på seg ringbrynje, men ettersom han så at motstanderne var mange tok han av seg ringbrynjen for å oppildnet og sett mot i sine menn, vise mot og villighet til å seire eller dø. Ved å bruke hirden i tillegg til bondehæren håpet han å kunne angrepe motstanderne overraskende og slå deres orden i stykker. Idet signalet kom, angripe den kongelige hæren med stor kraft inn i storhæren.

I følge skalden Øyvind Skaldespillers kvad:

Bjørns bror fant de, brynjekledd stod ham, den hellige kongen, kommet under kampfanen, spydene seg senket, seiersmerket rister,

så i gang kom kampen.

Han ropte til håløyger og til holmryger, jarlers banemann gikk til striden, godt følge av nordmenn fulgte den gavmilde, øydaners skrekk stod under eirhjelm.

Han reiv av seg hærklærene, heiv brynja i bakken, hirdmenns herre, før til hogg han tok, leikte med mennene, landet vil han verge, gladlynte kongen stod under gullhjelmen.

Tord Sjåreksson om Toralv Skolmsson den sterke i hirden:

Mot de som kom fra sjøferd kampharde og kjempet, sted en hær med sverdet glad på Stord ved Fitjar, gnister stod av sverdet, skjold han bar i striden, han torde kjempe nærmest nordmennenes konge

Øyvind Skaldespiller:

Så beit da sverdet i stridsmanns hand gjennom Odins krigsklær som i klart vann, brodder brakte, brutt ble skjoldene, klinger skranglet mot hærmenns skaller.

Gullringers gud gikk over skjoldene og nordmenns hauser med harde sverdføtter, det var kamprop på øya, kongene rødfarget skinnende skjoldborg i stridsmenns blod.

Slaget nådde et klimaks idet to vikinger, Øyvind Skrøya og Alv Askmann med deres flokk ropte etter Håkon under kongemerket idet hans gyldne hjelm ble dekket til med en hette. De fikk svar fra kongen: «Hold fram som du stevner, om du vil møte nordmannakongen!»

Valkyrjevær han vakte, en venn for menn, ei for gullet, bad så Skrøya aldri snu seg, men rett fram stevne.

Om du full av kamplyst nordmenns konge vil finne, hold da fram mot den høye høvding, svinger av sverdet!

Øyvind og hans bror nådde fram etter en hard tørn og prøvde å hugge ned kongen idet Toralv kom til med sitt skjold. Med skjoldet til Toralv slått til side av hogget mot kongen grep kongen an sitt sverd Kvernbit med begge hender og hogg til. Etter Øyvind var blitt kløyvet i hode og hals til akselene, felt Toralv ned Alv.

Øyvind Skaldespiller:

Fra begge kongens hender beit, vet jeg, biske sverdet ham, som måtelig modig ved masta bor og brygger.

Uredd kongen kløyve med gullhjaltet klinge hårvokst hode under hjelmen, drepte danen.

Tvekampen var vendepunktet. Motet begynte å forlate krigerne i den danske hæren og de begynte å løse seg opp i uorden. De la seg dermed åpne for brutale hugg av den norske hæren som drev dem til strendene der skipene lå. Disse blir forfulgt av Håkon Adalsteinsfostre som med sin slagplan hadde lykkes, men idet seieren var sikkert kom en bueskytter fram og ropte ut: «Gi plass for kongens bane!»

En pil rammet kongen i hans arm. Den hadde pilspiss med mothaker som rev opp såret når den blir tatt ut.

Tord Sjåreksson:

Vargdreperen verget så vidt den fremste fylking, må han eldes som konge, de ønsket, men fred bøtes.

Gunnhilds arvinger sørfra, gullskadende, var kommet, fikk det tungt på flukten, enda falt var kongen.

Trøtt de sårede bønder satte seg til åra, en eller annen, så man, oppgav ånden av det

En kraftig kjempe, vet jeg, gikk kongen nest i kampen modig kar gav rammen riktig tørstedrikke

[rediger] Etterspillet

Slaget var vunnet, men prisen vist seg høy. Såret i kong Håkons arm ga stort blodtap da kongen ble ført hjem til sin gard på Ålrekstad på langskipet sitt. Men såret ble verre da det gikk verk i det slik at de måtte stoppe underveis. De gikk i land ved Håkonshella der han var født. På det stedet hvor han var kommet til verden, forlater han den.

Ved sin død ba kong Håkon i følge Snorre Sturlasson om at nordmennene skulle akseptere Eirikssønnene som hans etterfølgerne til kongemakten i Norge og således avslutte krigen. Året etterpå kom Eirikssønnene til Norge i 962 sammen med Danmarks konge Harald Blåtann i spissen for en veldig hær. Av Eirikssønnene blir Harald Gråfell konge over Vestlandet nå underlagt dansk overherredømme idet Harald Blåtann lar seg hylle som konge og dro hjem.

Harald Gråfell ble gitt råderett over Norskekysten og kom siden i strid med Sigurd Ladejarl et par år senere, ikke minst fordi Harald hadde dratt på et sjøtokt nordover helt til Kvitsjøen og således trengt seg inn på Ladeættens interessesfærer. Det ledet til angrepet på ladejarlen i Stjørdalen. Etter drapet på ladejarlen var hele Nordveien fra Lindsnes i sør for første gang underlagt en kongemakt.