Tonedikt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et tonedikt eller symfonisk dikt er en form for programmusikk, vanligvis i én sats, for symfoniorkester. Stykket baserer seg på eller er inspirert av et utenommusikalsk innhold, for eksempel et dikt, en fortelling, et kunstverk eller lignende. Franz Liszt oppfant så å si tonediktet på 1840- og 1850-tallet, som en videreutvikling av konsertouverturen (d.v.s. en ouverture som ikke er skrevet til en spesiell opera eller et teaterstykke) slik den hadde tatt form under bl.a. Felix Mendelssohn (Hebridene (Fingal's Cave)). Mot slutten av 1800-tallet og etter århundreskiftet skrev Richard Strauss en rekke berømte tonedikt. Da modernismen tok over rundt første verdenskrig sank komponistenes interesse for tonediktet som uttrykksform.

[rediger] Berømte tonedikt

• Claude Debussy: Prélude à l'après-midi d'un faune *(Forspill til en fauns ettermiddag)
• Paul Dukas: L'Apprenti sorcier (Trollmannens læregutt)
• George Gershwin: An American in Paris (En amerikaner i Paris)
• Percy Grainger: Train Music
• Franz Liszt: Tasso, Hamlet, Mazeppa
• Ottorino Respighi: Le fontane di Roma (Roms fontener), I pini di Roma (Roms pinjer)
• Camille Saint-Saëns: Danse macabre
• Jean Sibelius: Finlandia
• Bedrich Smetana: Ma vlast (Mitt fedreland)
• Richard Strauss: Ein Heldenleben (Et helteliv), Till Eulenspiegel, Also sprach Zarathustra (Slik talte Zarathustra), Don Quijote
• Peter Tsjaikovski: Francesca da Rimini, 1812-ouverturen