Vårstigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vårstigen eller den gamle kongeveien ligger i Drivdalen mellom Oppdal og Dombås.
Vårstigen er 6 km lang og ligger innenfor Drivdalen landskapsvernområde. Den kalkholdige og mineralrike berggrunnen gir grunnlag for et unikt planteliv, hvorav mange sjeldne arter. Her er også spor etter seterdrift og annen bosetning.
Først på 1900-tallet var det en kort men hektisk gruvedrift her, og man kan se flere tufter etter brakker og boliger fra den tiden. Ovenfor Drivstusætra finnes også en gruvegang som kan besøkes om man tar en avstikker fra stien.
I vikingetiden gikk ferdselen over Dovrefjell etter pilegrimsleia, en gang- og ridevei inne på fjellet øst for Drivdalen, og ferdafolket kom fra Hjerkinn til Heimtjønna og framover Risberget ned til Rise. Det er usikkert når veien i dalbunnen først ble tatt i bruk, men at Magnus Lagabøte la «mykje fegods» til Drivstua i 1270, skulle gi en pekepinn. Det skal også finnes en omtale av veien fra 1182. I middelalderen ble de to rutene brukt om hverandre.
Drivdalen er smal og har bratte dalsider. For å komme fram gjennom de trangeste partiene sommerstid, måtte en krysse elven ni ganger på ni kilometer nord for Kongsvoll. Et område hvor en måtte vade over elva tre ganger på en kilometer, heter ennå Vavegen. Vinterstid tok ferdafolket seg fram på elveisen. Men når elva var gått opp og gikk flomstor, måtte ruta legges til den beryktede Vårstigen flere hundre meter oppe i dalsiden. Flere steder var Vårstigen så smal at to ryttere knapt kunne møtes. Bratt var den også. Den var fra først av beregnet for gående og ridende, og da Christian V dro over her i 1685, måtte han foreta reisen med ridehest. Men da Fredrik IV kom i 1704, var stien forbedret, og han kunne bruke karjol. Christian VI reiste over Vårstigen i 1733 i firehjuls vogn. Fra hans reise heter det om Vårstigen:
«Worstien, der for en fremmed falder heel fryktaktig og besværlig siden Fieldet er brat og græsseligt over den brusende Elv, der sees neden fore.»
I 1853 stod det ferdig en helårsvei sprengt ut langs elva, og fra da av ble Vårstigen brukt stort sett bare som setervei. Da Aasmund Olavsson Vinje gikk over Dovrefjell sju år senere, valgte han Vårstigen for å oppleve den beryktede gammelveien.
Knapt noen annen av Norges fjellveier har opp gjennom historien vært like omtalt og fryktet som Vårstigen. Beretningene om strabasiøse ferder og nifse opplevelser for konger, hærførere, pilgrimer og andre veifarende er utallige. Aasmund Olavsson Vinje gikk Vårstigen i 1860 og beskrev den skrøpelige vegen slik i «ferdaminni fraa Sumaren 1860»: «Den galnaste og styggaste Aalmanveg eg enno hever farit paa».
Landskapet i Drivdalen er storslått. Særlig er utsikten fra Tingsvaet - Vårstigens høyeste punkt og gammel tingplass hvor Oplendinger og Trøndere møttes for å diskutere saker som opptok dem. Etter all sannsynlighet var det her Aasmund Olavsson Vinje i 1860 skrev diktet - «Her er så vent, eg kan meg grøta».
