Arne Berge
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arne Berge (født 29. juni 1908 i Stavanger, død 13. august 1988) var en norsk prest, hedret for sin innsats for norske krigsfanger.
Berge var sønn av stereotypør Alfred Berge (født i 1878, død i 1962), moren var Albertine Johanne, født Husebø (født i 1879, død i 1956). Han begynte sine studier ved Universitetet i Oslo i 1928, og var cand.theol. våren 1934, praktikum høsten 1934. Arne Berge ble i 1948 gift med Ragnhild Røe (født 28. mai 1904). Hun var datter av skipsreder Cornelius Røe (1856–1910) og Johanne Cathrine Larsen (1867–1944)
Hans første stilling var som personlig hjelpeprest i Modum i 1935, deretter styrte han ledige kall som vikarprest i Oslo bispedømme fra 1937 til 1940. Fra 1940 var Berge, sammen med Conrad Vogt-Svendsen sjømannsprest i Hamburg og ble der engasjert i hjelpearbeidet for de norske fangene i Tyskland. Lister over fanger som Berge og Vogt-Svendsen utarbeidet dannet senere grunnlaget for aksjonen med De hvite bussene. Berge tjenestegjorde i Hamburg til 1946.
Fra 1946 var Berge fengselsprest på Ilebu, og fra 1950 residerende kapellan i Horten, sokneprest i Horten 1971–75.
[rediger] Utmerkelser
- Ridder av St. Olavs Orden 1. klasse 1945 (virksomhet for landsmenn i tysk fangenskap).
- Norges Røde Kors' hederstegn.
- Kong Christian X's frihetsmedalje.
- Sveriges Røde Kors' förtjänstmedalje i sølv.
