Augsburg bispedømme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Augsburg bispedømme Dioecesis Augustanus Vindelicorum |
|
| Intet bilde | |
| Status: | Bispedømme |
| Land: | Tyskland |
| Kirkeprovins: | München og Freising |
| Bispesete: | Augsburg |
| Katedral: | Jesu allerhelligste hjerte |
| Opprettet: | 6. århundre |
| Utskilt fra: | Ex nihil |
| Statusendring: | Territorium økt 1818 |
| Overhyrde: | Biskop-elekt Walter Mixa |
Augsburg er et katolsk bispedømme i den sydvestlige delen av den tyske delstaten Bayern. Store byer i bispedømmet inkluderer Augsburg, i syd Kempten (Allgäu) og i vest Neu-Ulm. Bispedømmet omfatter dermed store deler av det bayerske regjeringsdistriktet Schwaben, men også deler av gammelbayerske områder øst for Lech.
Det bor 1,46 millioner katolikker i bispedømmet, noe som utgjør 74 % av den totale befolkningen i området på tilsammen 13 250 km². Det består av 1 201 menigheter og 35 dekanater, og er et suffraganbispedømme under München og Freising.
Dr. Viktor Josef Dammertz OSB var biskop fra 1992 til han nådde sitt 75. leveår i 2004. 16. juli 2005 utnevnte pave Benedikt XVI biskopen av Eichstätt, Walter Mixa, til ny biskop av Augsburg. Han blir høytidelig innsatt i sitt nye embede 1. oktober.
[rediger] Historie
Augusta Vindelicum (Augsburg) var som hovedstad i den romerske provinsen Raetia secunda også en by hvor det tidlig kom kristne fra andre deler av romerriket. Bispedømmets patron St. Afra var det første bekjennende trosvitnet i Augsburg, og ble henrettet for sin tro av romerne på begynnelsen av 300-tallet. Den hellige Magnus av Füssen, «Allgäus apostel», utbredte kristendommen i området på 700-tallet. Under biskop Simpert, en annen av bispedømmets patroner, oppstod omkring år 800 kultursentre som f.eks. benediktinerklostrene Benediktbeuern, Wessobrunn og Ottobeuren. Også St. Ulrich preget ca. hundre år senere bispedømmet og dets historie, særlig gjennom sin rolle under slaget på Lechfeld i år 955.
I 1530 ble på riksdagen i Augsburg delingen av den katolske og den reformerte kirke beseglet. Kort tid etter oppstod under ledelse av jesuittpateren Petrus Canisius i Dillingen 1549 et katolsk reformuniversitet, som ble kjent langt utenfor bispedømmets grenser.
Barokken representerte en gullalder for mye av bispedømmet, og det ble oppført en rekke praktfulle kirkebygninger og klostre, bl.a. Benediktbeuern og St. Ottilien, foruten valfartskirker som Wieskirche ved Steingaden, som idag hører til UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Under Napoleonskrigene fulgte sekulariseringen av bispedømmet, og etter krigene ble det reorganisert med delvis nye grenser. På den annen side begynte legfolk i økende grad å engasjere seg i kirken og ordenssamfunnene fikk større betydning i bispedømmet enn tidligere.
[rediger] Biskoper
| År | Biskop | Annet |
| omkring 200 | Dionysius av Augsburg | mytisk |
| omkring 300 | Narzissus | mytisk |
| 738–772 | Wikterp | |
| 772–778 | Tozzo | |
| 778–807 | Simpert | |
| 807–815 | Hanto | |
| 816–830 | Nidker | |
| 830–832 | Udalmann | |
| 833–860 | Lanto | |
| 861–887 | Witgar | |
| 887–909 | Adalbero | |
| 909–923 | Hiltin | |
| 923–973 | Ulrich av Augsburg | |
| 973–982 | Heinrich I av Ausburg | |
| 982–988 | Eticho | |
| 989–996 | Luitold | |
| 996–1000 | Gebehard | |
| 1001–1006 | Siegfried I | |
| 1006–1029 | Bruno av Augsburg | |
| 1029–1047 | Eberhard av Augsburg | |
| 1047–1063 | Heinrich II av Augsburg | |
| 1063–1077 | Embrico | |
| 1077–1088 | Wigolt | |
| 1088–1096 | Siegfried II | |
| 1096–1133 | Hermann von Vohburg | |
| 1133–1152 | Walter I von Dillingen | |
| 1152–1167 | Konrad von Hirscheck | |
| 1167–1184 | Hartwig I von Lierheim | |
| 1184–1202 | Udalschalk | |
| 1202–1208 | Hartwig II | |
| 1208–1227 | Siegfried III von Rechberg | |
| 1227–1247 | Siboto von Seefeld | |
| 1248–1286 | Hartmann von Dillingen | |
| 1286–1288 | Siegfried IV von Algertshausen | |
| 1288–1302 | Wolfhard von Roth | |
| 1303–1307 | Degenhard von Hellenstein | |
| 1309–1331 | Friedrich I Spät von Faimingen | |
| 1331–1337 | Ulrich II von Schönegg | |
| 1337–1348 | Heinrich III von Schönegg | |
| 1348–1365 | Marquard I von Randeck | |
| 1365–1369 | Walter II von Hochschlitz | |
| 1371–1372 | Johannes I Schadland | |
| 1373–1404 | Burkhard von Ellerbach | |
| 1404–1413 | Eberhard II von Kirchberg | |
| 1413–1414 | Friedrich von Grafeneck | |
| 1414–1423 | Anselm von Nenningen | |
| 1424–1469 | Peter von Schaumberg | |
| 1469–1486 | Johannes II von Werdenberg | |
| 1486–1505 | Friedrich II von Zollern | |
| 1505–1517 | Heinrich IV von Lichtenau | |
| 1517–1543 | Christoph von Stadion | |
| 1543–1573 | Otto Truchseß von Waldburg | |
| 1573–1575 | Johann Eglof von Knöringen | |
| 1575–1591 | Marquard II vom Berg | |
| 1591–1598 | Johann Otto von Gemmingen | |
| 1599–1646 | Heinrich V av Knöringen | |
| 1646–1665 | Sigmund Franz, erkehertug av Østerrike | |
| 1666–1690 | Riksridder Johann Christoph von Freyberg | |
| 1690–1737 | Pfalzgreve Alexander Sigmund am Rhein zu Neuburg | |
| 1737–1740 | Riksgreve Johann Franz Schenk von Stauffenberg | |
| 1740–1768 | Landgreve Joseph Ignaz Philipp von Hessen-Darmstadt | |
| 1768–1812 | Hertug Clemens Wenzeslaus von Sachsen | |
| 1812–1818 | Franz Friedrich von Sturmfeder | |
| 1818–1819 | Fyrst Franz Karl Joseph von Hohenlohe-Waldenburg-Schillingsfürst | |
| 1819–1821 | Franz Friedrich von Sturmfeder | |
| 1821–1824 | Joseph Maria Freiherr von und zu Fraunberg | |
| 1824–1836 | Ignaz Albert von Riegg | |
| 1836–1855 | Johann Peter von Richarz | |
| 1856–1858 | Michael von Deinlein | |
| 1858–1894 | Pankratius von Dinkel | |
| 1895–1902 | Petrus von Hötzl | |
| 1902–1930 | Maximilian von Lingg | |
| 1930–1949 | Josef Kumpfmüller | |
| 1949–1963 | Josef Freundorfer | |
| 1963–1992 | Josef Stimpfle | |
| 1993–2004 | Viktor Josef Dammertz | |
| 2005– | Walter Mixa | Utnevnt 2005 |
