Bud Powell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Earl Rudolph «Bud» Powell (født 27. september 1924 i New York, død 31. juli 1966 samme sted) var en amerikansk jazzpianist og komponist, kjent for sine verker innen bebop.

Powell's far og to brødre var jazzmusikere. Med skolering i klassisk klaver og interesse for stride piano, imiterte en tiårig Powell sin viktigste inspirasjonskilde Art Tatum, såvel som Fats Waller. Han spilte i broren William Powells jazzband (1938), samt ble elev og nær kunstnerisk venn av Thelonious Monk, som brakte Powell inn i bebop-miljøet ved Minton's Playhouse (1941), og Duke Ellington's anbefaling brakte Powell til Cootie Williams orkester (1942) og Powell's første plateinnspilling (1944). Hans egen trio (med Curly Russell og Max Roach trommer) platedebuterte 1947. Videre akkompagnerte han mer kommersielle foretak bl.a. for Sarah Vaughan. Med Dizzy Gillespie, Charles Mingus og Max Roach utkom Live at Massey Hall (i Toronto, 1953).

Tross mentale forstyrrelser, samt hodeskader og livsvarige migreneproblem fra en politivold-episode med elektrokonvulsiv terapi (1945), utviklet Powell en avansert teknikk og derved anerkjennelse som en av datidens ledende. Den opprinnelige venstrehånd i stride piano ble betydelig irregularisert. Hans virke har vært tolket som å være en tilpassing av Charlie Parkers arbeider for piano; andre mener at Powell rundt 1950 hadde grunnlagt en ny form for pianojazz og, som Dizzy Gillespie, valgt å kalle ham «the father of modern jazz piano».

50-tallet ga samarbeid og innspillinger med Charlie Parker, Dizzy Gillespie, J. J. Johnson, Fats Navarro og Sonny Stitt. Avbrutt av flere langvarige sykehusopphold, komponerte han selvransakende klassikere som Bouncing with Bud, Hallucinations, Oblivion, Glass enclosure og Un poco loco, samt ga ut egne plater på Blue Note Records og Verve. Han oppholdt seg mye i Paris 1957-63 med trioen «Les Trois Patrons» (Kenny Clarke trommer og Pierre Michelot bass) som ga albumene Cooking at St. Germain (1959) og Parisian thoroughfares (1960), med opptak fra Blue Note (Paris) og Club Saint-Germain der han spilte med Zoot Sims, Barney Wilen og Clark Terry. før han igjen inntok New York på Birdland. Perioden avstedkom A portrait of Thelonious utgitt på Columbia Records (1961), et gjensvar på Monks tidligere komposisjon In walked Bud:

Dizzie, he was screaming / Next to Opie who was beaming / Monk a thumping

Suddenly in walks Bud / and then they got down to somethin'

Oscar played a mean sax /Mr. Byers threw a mean axe / Monk a thumping

Suddenly in walks Bud / and then the joint started jumping

Every young stud really dug Bud /Soothing his tone, talking that note / Nobody wrote, putting it down

Dizzie, he was screaming / Next to Opie who was beaming / Monk a thumping

Suddenly in walks Bud / and then they got down to somethin'

Powell fikk tuberkulose (1963) og var igjen, i lange perioder innlagt på sykehus før hans tidlige bortgang. Gravfølget gjennom Harlem var iscenesatt av Max Roach og bivånet av fem tusen. Francis Paudras (venn fra Paris-oppholdet) skrev biografien A dance of the infidelse, a portrait of Bud Powell (1986) som igjen var basis for filmen Round Midnight med Dexter Gordon (1986). Senere har utkommet Carl Smith, Bouncing with Bud (1997).