Byplanlegging
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Byplanlegging er en prosess som søker å styre den fysiske utviklingen av byens vekst.
Selv det enkleste og minste samfunn i vekst bygges ut etter mer eller mindre organisert planlegging, med en mer eller mindre planmessighet for hvor i byen en skal ha gater, plasser, kvartaler, sentrumsområder, forretningsstrøk, grøntområder og boligområder i de områdene som tenkes utbygd. Med byplanlegging forutsetter vi et bysamfunn av en størrelse som kan oppebære organer for forslagsstilling og beslutninger.
Prosessen forutsetter en besluttende myndighet som fatter vedtak på et politisk og teknisk grunnlag av antatte vekstbehov, naturgitte forutsetninger, økonomiske beregninger og til dels kulturelle og filosofiske betraktninger. Man tar hensyn til faktisk befolkningsutvikling og bosettingsmønster. Planeggingmyndighetene bestemmer lokalisering av boligområder, industri og næringsbygg, behov for infrastruktur som kommunikasjonsveier, tilførsel av rent vann og energi samt sanitærbehov som avløp og behandling av spillvann og kloakk. Slike vurderinger inngår ofte i en reguleringsplan som gjerne har som sitt sentrale resultat et kartgrunnlag,
Innhold |
[rediger] Planprosessen
Plan- og bygningsloven pålegger kommunene å utarbeide kommuneplaner. Kommuneplanen består av en kortsiktig og en langsiktig del. Den langsiktige delen består av en samfunnsdel som omhandler kommunens satsningsområder, og en arealdel som omhandler arealbruken i kommunen. Kommuneplanens arealdel er en grov oversikt som er styrende for utarbeidelse av kommunedelplaner og reguleringsplaner. Kommunedelplaner utarbeides også normalt av kommunen. Det er ikke en lovpålagt oppgave, men har vist seg å være et nyttig virkemiddel i transformasjonsområder. Reguleringsplaner er en mer detaljert plantype som tar for seg et mindre geografisk område. For alle plantypene gjelder at endelig vedtak gjøres av kommunestyret. Rådmannens fagstab i kommunen har en spesiell rolle som kommunens eksperter på arealplaner. Det er de som gjør størstedelen av arbeidet med kommuneplanens langsiktige del og kommunedelplanene. Reguleringsplaner utarbeides i stadig større grad av private initiativtakere, i tråd med nyere tids styresett, der det offentlige spiller en mer tilbakelent rolle (les: governance).
Det er bystyret som eventuelt godkjenner de fremlagte reguleringsplaner. Dersom der reises innvendinger fra en statlig myndighet må departementet bestemme om planen kan undergå mindre endringer eller forkastes i sin helhet. En reguleringsplan som i en slik prosess godkjennes av departementet får status som en stadfetset reguleringsplan.
Hvem som helst har rett til å utarbeide forslag til regulering - også på annen manns eiendom. Men det er kommunestyret som bestemmer om planen skal komme til utførelse. Dersom grunneiere nekter å avgi areal til planens gjennomføring kan kommunen gå til ekspropriasjon etter oreigningsloven dersom nektelsen kan sies å hindre gjennomføringen av viktige samfunnsinteresser. Grunneier må da akseptere økonomisk kompensasjon etter de satser kommunen selv finner rimelige. Ekspropriasjon er et lite brukt virkemiddel i dag, ettersom det anses som et inngrep i den private sfære.
Byplanleggingen foregår som et samspill mellom eiendomsutviklere, planavdelingen og publikum.
