Chiles sentralbank
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Chiles sentralbank (sp: Banco Central de Chile) er sentralbanken i Chile.
Banken ble etablert av resolusjon 486 av 21. august 1925 under president Arturo Alessandri Palma. I denne perioden hadde Chile engasjert professor Edwin Walter Kemmerer fra University of Princeton i et forsøk på å restrukturere Chiles økonomiske system. Et av prosjektene Kemmerer-delegasjonen hadde var å etablere en ny valutalov, som skulle stabilisere Chiles valuta (Peso), etablere en sentralbank, etablere en ny banklov, og en ny budsjettlov.
Sentralbanken var i drift fra 11. januar 1926. Kapitalen dens i starten var 150 millioner pesos. Sentralbanken var allerede fra starten av uavhengig av regjerigen, som en selvstendig juridisk enhet. Imidlertid var den underlagt kontroll gjennom bankloven som ble vedtatt 26. september 1925. Hovedoppgavene i starten var å sørge for en stabil peso, og å regulere valutaen i tråd med markedets behov. Som et verktøy for å oppnå dette ble banken også gitt retten til å utstede penger. Bankloven krevde også at sentralbanken holdt en gullreserve tilsvarende 50% av bankens aksjekapital.
Fra juli 1953 gjaldt en ny sentralbanklov, som gjentok sentralbankens uavhengighet, og ga et noe utvidet mandat i forhold til tidligere lov, med oppgave å sørge for stabil økonomisk utvikling gjennom aktiv bruk av penge- og kredittpolitikk, unngå høy inflasjon og lavkonjunktur, slik at landet får utnyttet sine ressurser maksimalt. Fra dette tidspunkt begynte sentralbanken å spille en mer aktiv rolle i landets økonomiske utvikling.
Chile fikk også ny sentralbanklov igjen i 1960 og 1975.
Hovedstyringsmålet er fortsatt stabil valuta og inflasjon.
Sentralbanksjef er pr januar 2006 Vittorio Corbo.
