De sidste Kloge
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De Sidste Kloge, Farce af Siful Sifadda, ble utgitt av Henrik Wergeland 15. desember 1835, som en reaksjon på og et angrep på prokuratoren Jens Obel Praem.
[rediger] de handlende
De siste kloke på Terra Nova:
Kornpugeren
Statssatyrikussen
Prokurator Zobolam
De siste narrer på Terra Nova:
Fetter en
Fetter to
Fetter tre
De siste mennesker på Terra Nova:
Halil
Dimna, hans kone
Ayanna, deres barn.
Smådjevler
[rediger] Handlingen
Handlingen er lagt til Terra Nova i en fjern framtid. Der er det blitt hungersnød på grunn av uvanlig høye kornpriser, og kornpugeren har fullt monopol på kornsalget. Mens han holder kornprisene oppe, dør folk av sult rundt ham, til det ikke er noen igjen. Bak ham står prokuratoren Zobolam, som driver hele spillet.
De siste menneskene på Terra Nova velger å kaste seg i avgrunnen framfor å inngå noen avtaler med Zobolam, og Zobolam står dermed igjen som "den siste kloke" på Terra Nova. På slutten kommer smådjevlene til ham og tilbyr ham helvetes trone, hvorpå de drukner ham i hans eget korn.
Stykket er et tydelig angrep på monopol-tankegang, og hyller 1700-tallets liberalisme. Halil sier at den stadige utbyttingen er "alle friheters død". Samtidig kan farsen ses som et flengende angrep på grådig og utbyttende kapitalisme. Stykket er interessant fordi det på en gang foregriper Marx og moderne Science fiction, spesielt dystopier av typen 1984 eller Vidunderlige nye verden.
Med tanke på at "de siste mennesker på Terra Nova" har arabisk-klingende navn, noe som skaper assosiasjoner til den tredje verden, og dagens politiske situasjon, er det lett å oppfatte stykket som skremmende dagsaktuelt.
Farsen ble ikke oppført i Wergelands levetid, men er satt opp i våre dager, først og fremst av Gudmund Groven.
