De tre (dikt av Henrik Wergeland)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De tre er et dikt av Henrik Wergeland, utgitt i diktsamlingen Jøden (1842).
Diktet skildrer en Mullah, en rabbiner, og en kristen nasireer, som møtes tilfeldig i en oase i den syriske ørken. Muslimen er på vei til Mekka, jøden til Jerusalem, og den kristne munken til Damaskus.
Diktets første del er på prosa, og her kommer Wergeland med en av sine grunnteser: Enhver religion har et mildt og kjærlig hjerte. Han skildrer dermed de mange pilgrimsherbergene som på den tid lå langs karavanerutene i Midt-Østen. Muslimen, jøden og den kristne munken møtes altså som venner i oasen, og tilbringer natten der. Morgenen etter skal alle tre framsi hver sin morgenbønn, men kvier seg, fordi de er redde for å fornærme hverandre. Det som løser problemet er tre fugler som synger i treet over dem, og de blir enige om å synge til Gud samtidig i følge hver sine tradisjoner. "Er dette ikke et tegn fra himmelen, at også vår lovsang vil være den høyeste behagelig, om uttrykket er forskjellig?"
De tre lovsangene som følger er skrevet i lyrisk form med fast rim og rytme. Han lar mullahen blant annet forkynne: Allah dyrk og elsk din neste! Rabbineren skuer inn i en forsonende messiansk fremtid for folket sitt, og den kristne nasireeren lar hele skaperverket prise Gud på Wergelandsk vis:
- Hver en solbeskinnet stengel
- engens slette bølger av
- er en troens støttestav.
Når de så har skilt lag som venner, stanser de hver på sin kant et øyeblikk og spør seg selv: "Hva, om fuglene, som lærte oss å tilbe i sannhet, var tre engler, neddalte fra himmelen, fordi de ynkedes over vår skrøpelighet?"
Diktet er inspirert av, og står i gjeld til skuespillet Nathan den vise av Gotthold Ephraim Lessing, skrevet i 1779. Jfr. også http://www.nrk.no/programmer/radio/p2_akademiet/4854014.html
