Den midlertidige kirkeledelse
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den midlertidige kirkeledelse var navnet på Den norske kirkens ledelse etter det åpne bruddet med det av Quisling-regjeringen innsatte kirkedepartement.
Kirkekampen hadde vært krass helt siden 1940. Nasjonal Samling hadde lagt seg på en linje der prester ble forsøkt sensurert. Den norske kirken, på den annen side, hadde gjort kirkene til en arena der standpunkt mot nazistenes overgrep kunne markeres og protester framføres, f.eks i form av opplesning av hyrdebrev.
Det endelige bruddet kom da domprost Arne Fjellbu ble nektet å holde gudstjeneste i Nidarosdomen den 1. februar 1942. Innen en uke hadde alle landets biskoper nedlagt sine statlige embeder. Det ble under ledelse av biskop Eivind Berggrav utarbeidet en erklæring, Kirkens Grunn, som ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Følgen av dette ble at 92% av landets prester også la ned sine statlige embeder. Berggrav ble arrestert, de øvrige biskopene fikk meldeplikt.
I denne situasjonen ble Den midlertidige kirkeledelse etablert som nytt øverste organ for kirken. At det i det hele tatt skulle la seg gjøre å etablere en enhetlig ledelse for kirken, var på ingen måte opplagt. Men allerede i 1940 hadde biskop Berggrav fått istand et samarbeide med Indremisjonens leder professor Ole Hallesby og Ludvig Hope i Kinaforeningen. Alle tre hadde en lang vei å gå før de gikk inn i dette samarbeidet. Både Hallesby og Hope betraktet Bergrav som en liberaler, kanskje til og med en farlig liberaler i spørsmål som angikk kristen tro. Men på grunnlag av en felles forståelse av nødvendigheten av at kristen-Norge stod sammen mot nazismen ble det i 1940 oppnådd enighet om å danne Kristent samråd for den norske kirke og nå i 1942 Den midlertidige kirkeledelse. Dette organet opererte i begynnelsen åpent, og dets opprettelse ble kunngjort i landets kirker den 26. juli 1942.
Den midlertidige kirkeledelse besørget blant annet at protester mot deportasjonen av jødene og arbeidstjenesten ble lest opp fra kirkens talerstoler. Det siste ble imidlertid for mye for Quisling-regjeringen. Daværende leder av Den midlertidige kirkeledelsen Ole Hallesby ble arrestert. I tiden som kom ble prester utestengt fra utførelsen av sine embeder og tildels sendt indre eksil. Et hundretall ble også arrestert. Den midlertidige kirkeledelse ble erstattet med Den hemmelige kirkeledelse som opererte i det skjulte med hemmelig medlemskap.
