Det norske forbundet av 1948
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det norske forbundet av 1948 (forkortet DNF-48) ble stiftet i 1953 som en organisasjon som arbeidet for interessene til homofile. Organisasjonen ble nedlagt i 1992 da den gikk sammen med en rekke andre organisasjoner for homofile og dannet Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH).
Det danske «Forbundet af 1948» var i 1948 den første nordiske organisasjonen for homoseksuelle. I 1949 opprettet det kontakt med to norske kontaktpersonar. 20. mai 1950 ble det holdt et konstituerende møte i Oslo for den første norske foreningen for homofile. Navnet var «Forbundet av 1948 - Norsk seksjon av det Danske Forbundet af 1948», med Rolf Løvaas som formann.
I 1951 fikk forbundet trykket brosjyren «Hva vi vil» som lanserte begrepet «homofili» på norsk, og som argumenterte mot gjeldende norsk lov og mot gjeldende oppfatninger som var en sykdom, en perversitet, en tillært egenskap etc. Bruken av begrepet homofili istedenfor «homoseksualitet» var et ledd i en strategi for å omdefinere fenomenet fra noe som var knyttet til seksualitet i snever forstand til noe som omhandlet romantisk kjærlighet, en strategi som kjennetegnet de fleste av de såkalte «homofile bevegelsene» i etterkrigstiden.
I 1953 ble nye vedtekter vedtatt, den norske avdelingen ble til en selvstendig organisasjon og fikk navnet «Det norske forbundet av 1948» (DNF-48).
[rediger] Paragraf 213 i straffeloven
DNF-48 arbeidet alt på 1950-tallet for å oppheve straffelovens § 213 som straffet seksuelle handlinger mellom menn i tilfelle der «allmene hensyn» tilsa det. Selv om paragrafen sjelden ble brukt, hadde den en stigmatiserende effekt. I 1954 kom Straffelovrådet med en innstilling om endring i paragrafen som i praksis ville medføre hyppigere bruk, i tillegg til et forslag til en ny paragraf som ville innebære restriksjoner på virksomheten til DNF-48. Forslagene ble ikke vedtatt, men var med på å vanskeliggjøre videre arbeid for å oppheve §213.
Først fra midten av 60-tallet ble vilkårene for forbundets arbeid lettere. I 1965 var forbundet representert i et radioprogram i NRK om homofili, og Studentersamfundet i Oslo holdt en debatt om temaet der en homofil person var representert. I slutten av tiåret førte også organisasjonen en mer offensiv politikk, med Karen-Christine «Kim» Friele, som senere i en årrekke var generalsekretær, i spissen. På begynnelsen av 70-tallet startet en massiv lobbyvirksomhet rettet mot stortingsrepresentantene, noe som førte til opphevingen av § 213 i straffeloven i 1972.
[rediger] 1970-tallet
En annen seier for organisasjonen på 1970-tallet var opphevingen av homoseksualitet som sykdomsdiagnose av Norsk Psykiatrisk Forening i 1977. Sosialdepartementet fulgte opp med å fjerne diagnosen først i 1982.
På 1970-tallet kom en ny generasjon inn i organisasjonen, og det å stå åpent frem som homofil og lesbisk ble en viktig del av aktivismen. Samtidig førte tiåret med seg en splitting av organisasjonen, gjennom stiftelsen av Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO). Dette var blant annet et resultat av omfattende eksklusjoner fra DNF-48, som i hovedsak rammet yngre, radikale personer til dels med tilknytting til AKP(ml).
I 1981 ble seksuell legning integrert i den såkalte «antidiskrimineringsparagrafen» i straffeloven.
I 1992 ble LLH dannet ved at DNF-48 gikk sammen med FHO. Dette førte til at DNF-48 ble oppløst.
