Diagnose
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En diagnose (gresk διάγνωση, diágnosi, fra sammensetningen av δια, dia, «ved» og γνώση, gnósi, «erkjennelse») angir en metode ved problemløsning.
Innenfor medisinen er diagnosen navnet på symptomer og sykdommer.
Å diagnostisere vil si å sette en diagnose på en person. Det typiske er at en person med en eller flere uvanlige symptomer oppsøker en lege som får høre hva som plager personen og undersøker personen for tegn etter sykdom. Legen fremstiller så en hypotese om sannsynlige diagnoser. Listen over sannsynlige diagnoser basert på den tilgjengelige informasjonen i øyeblikket kaller vi differentialdiagnoser. Legen vil så ta videre tester for å bekrefte eller avkrefte de sannsynlige diagnosene, inntil han kan konkludere med at pasienten sannsynligvis har en enkelt diagnose. Når legen har konkludert med at en person mest sannsynlig har en viss diagnose, sier vi at legen setter en diagnose; han diagnostiserer.
Det er viktig å ikke glemme, særlig når det gjelder psykiatri, at diagnose ikke er identisk med lidelse. Diagnosen er en språklig størrelse, noe som illustreres godt om vi tenker på at homofili for ikke så mange årene siden var en egen psykiatrisk diagnose. Selv om diagnosen nå er borte, er mennesker fortsatt homofile. Diagnosene er heller ikke avgrensede entiteter - det er de kun i navnet. Se artikkelen ”Klassifikasjonssystemer og diagnostisk praksis” i psykologitidsskriftet Impuls 1/2003 [1] som forteller at det er 256 måter å "være borderline" på.
I Norge og internasjonalt benyttes International Classification of Diseases (ICD) som kodeverktøy for å klassifisere sykdom.
