Erik Årsæl
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erik Årsæl var konge over sveaerne i en kort periode, 1087-1088.
Erik var sønn av Blot-Svein og ble konge over sveaerne etter at faren ble drept i et bakhold av Inge den eldres hærmenn ved Gamla Uppsala i nærheten av dagens Uppsala.
Tilnavnet ‘Årsæl’ fikk han ettersom det skal ha vært gode vekstår i sveaernes land i hans tid. Kongen var kjennetegnet som en særegen kraft som omtales som en ‘lykke’, på norrønt språk som hamingja eller gæfa. Det gjør kongen til ársæll - ‘årsæl’ - og var således en garantist for landets fruktbarhet, for ár ok friðor. [1] Muligens er også fornavnet mer en tittel enn et personlig navn. Erik som Eirik, uttales EIR-ik, har gammelnorrøn opprinnelse og betyr «Den alltid mektige» eller «Enehersker». Man antar at Erik Årsæl etter tradisjonen skal ha vært gitt navnet til farfaren Kol. Antagelig var han ikke mer enn en tenåring da han overtok Blot-Sveins tittel, og ble således også den siste som var konge i den gamle mening: den som ledet blotet ved tempelet i Gamle Uppsala.
Som mange av kongene på denne tiden er det svært lite som kjennes til dem. For Erik Årsæl er selv dødsårstallet er ukjent, men man kan anta at Inge den eldre fikk ham slått ihjel da denne brutalt gjorde slutt på dyrkingen av åsatroen i Uppsala til fordel for kristendommen. Erik Årsæl er først og fremt å betrakte som en motkonge til Inge den eldre.
I henhold til noen kilder skal han ha vært farfar til Sverker den eldre, hvilket ikke er umulig, men usannsynlig hvis han var i tenårene da han overtok sin far Blot-Sveins plikter.
[rediger] Referanser
- ^ Steinsland, Gro, Den hellige kongen, Oslo 2000. side 54 ISBN 82-530-2227-1
| Forgjenger: Blot-Svein |
Konge av Sverige |
Etterfølger: Inge den eldre |
