Erik Emune

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Erik II Emune (ca. 1090-1137) var konge av Danmark fra 1134-1137.

Han var frillesønn av Erik Eiegod, og ble konge etter å ha drept konkurrentene Magnus og Harald Kesja.

Den 7. januar 1131 myrder Magnus den sterke, Kong Niels sin sønn, brutalt Knud Lavard, den danske hertugen over Schleswig-Holstein samt en del av Albingen, i Haraldstedskoven ved Ringsted, etter at Knud Lavard hadde feiret jul hos Kong Niels og Magnus. Mordet utløser sinne hos Knud Lavards familie, venner og tilhengere. Knud Lavard hadde to halvbrødre, Harald Kesja og Erik, jarl av Lolland – (senere Erik II Emune). De går i spissen i et opprør mot Kong Nils. Over de neste tre årene utkjempes hver sommer regelrette slag. Først ved Ribe, så ved Hals i Jylland og endelig i 1133 i Værebro på Sjælland. Kong Nils og Magnus vinner hver gang, og Erik må flykte til Norge. Sommeren etter går han i forbund med erkebiskop Asser i Lund og den tyske Keiser Lothar, som sender en moderne rytterhær på 300 mann til Skåne. 2. pinsedag 1134 står så den tidlige middelalders største slag ved Fodevig. (Saxo har en meget dramatisk beskrivelse av slaget).

Etter den blodige danske borgerkrigen som kulminerte i slaget ved Fodevig i det sydvestlige Skåne i 1134, ble seierherren Erik Emune hyllet som konge på Sankt Libers høyde ved Lund. Han tok Lund som sete og gjorde byen til Danmarks hovedstad.

Erik arbeider for å få sin drepte halvbror Knud Lavard opphøyd til helgen, for at befeste slektens krav på tronen. Knud Lavards familie og tilhrngere ønsket at han skulle begraves i Roskilde med pomp og prakt, men Erik Emune, som likevel fryktet for at Knuds popularitet skulle bli for stor, tvinger gjennom at Knud gravlegges i Ringsted kirke. I nærheten grunnlegger Erik et kloster, som skulle sørge for å dokumentere (fremskaffe?) de ønskede miraklene ved Knuds grav. Der er store forventninger til den nye kongen. På Sjælland påbegynner man å nedskrive de lovene som senere ble til Den sjællandske lov. Erik forsøker også å forsone de som tidligere var fiender.

I 1136 drar Erik Emune på korstog til Arkona på Rügen - paven oppfordret på den tid de kristne fyrster i Europa til å kjempe mot de vantro, så hvorfor ikke ta fatt på de hedninger som bor like i nærheten. Soldatene har kors på skjoldene og skjortene sine. Den nye roskildebiskop Eskild holder avskjedsgudstjeneste. Erik Emune lar soldatene grave en kanal tvers over den smale landforbindelsen som forbinder Arkona med Rügen og en etterfølgende sjakt inn i krittklippen under borgen, så festningens ene brønn blir tømt for vann. Til slutt må Arkona overgi seg på grunn av mangel på vann. De innbyggerne som frivillig lot seg døbe får alle en fin, ny dåpsskjorte.

Men hjemme i Danmark går det mindre godt for Erik Emune, og han får flere og flere fiender. På Sjælland gjør biskop Eskild og stormannen Peder Bodilsøn opprør mot ham, og snart ulmer opprøret overalt, og Erik må avstå fra å dra til Arkona den følgende sommeren. Etter tre år på tronen er det over. Den 18. september 1137 drepes Erik Emune under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en mann ved navn Sorteplov. Erik får tilnavnet Emune, der betyr «den evig minneverdige».

[rediger] Eksterne lenker

• Lexopen