Erik Plogpenning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Erik Plogpenning (Erik IV av Danmark), sønn av Valdemar Seier og Berengaria, født i 1216. Han var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 1241-1250. Gift med Jutta av Sachsen som han fikk fire døtre med, hans datter Ingeborg ble dronning i Norge, gift med den norske kongen Magnus Lagabøte. De øvrige døtrene het Sofia (som ble dronning i Sverige), Agnes og Jutta.

[rediger] Strid mellom brødre

Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Christoffer 1., som begge ønsket å få del i magten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holstenske svogre. I 1244 ble de forlikte ta ut på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen. For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløb at alle kunne betale, men harde inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet «Plogpenning». Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale.

I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den maktsyke Hvide-slekten. På den tid var bispene meget offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mand. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre Kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet. Erik skal ha gitt uttrykk for et ønske om å dø i gråbrødrenes ordensdrakt og bli begravet i klosteret.

[rediger] Voldsom død

I 1250 lykkedes det for Erik at erobre størsteparten av Abels hertugdømme, og de møttes hos Abel for å slutte forlik. Under besøket, som fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange og halshugget. Haans ble lik senket ned i Slien. I 1258 ble hans jordiske levninger overført til Sankt Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død.

[rediger] Erikskrøniken

Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men er ellers en fargeglad skildring fra en periode som var full av kongedrap og politiske intriger samtlige av nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver den kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst):

Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh...

[rediger] Dronning Jutta

Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i Franciskanenes ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde. Ellers er det kun opplyst om henne at hun en tid oppholdt seg på Skanderborg og derfra i høy grad plaget munkene i Øm kloster. Jutta fødte kong Erik mange barn, men om det var sønner blant disse må de ha vært døde før faren. Etter drapet på Erik i 1250 vendte Jutta vissnok tilbake til Tyskland.