Følg Kaldet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Følg Kaldet er et av Henrik Wergelands mest kjente dikt. Det ble offentliggjort i samlingen Jødinden i 1844.
Diktet kan kalles et programdikt, og tar for seg dikterens situasjon i et lite land. Han kjenner seg ensom, stekket, med et språk
- «Som ei rekker fra sin krog/ lenger enn dets læbers Ånde».
Dikteren å nå ut til så mange som mulig, men det har han ikke noen mulighet til. I tillegg kjennes det som om dikteren er utstøtt, og han drømmer om å være skald mellom indianerne, der skaldene blir hedret som prester. Men, som han sier:
- ...Vi selv endnu
- ere vilde i vår hu,
- stundom og i våre skikke.
- Vestens Indianer ikke
- ere i så hatske slekter
- skjønt hverandres blod de drikke,
- splittede i Skogen ad
- som Europa er, i sekter
- av forbitret meningshad.
Han undrer seg på om utviklingen egentlig er kommet særlig langt i verden (Ung må Verden endnu være), men snur seg og ser nærmere på naturen, og legger merke til at alt har en mening der. Regndråpen som faller gir næring til mosen, som i løpet av tusen år danner jordsmonn for store furutrær.
Så spør han: Skulle skaldens ord være det eneste som går til grunne? Da roper han på seg selv: Opp, selv om ingen hører deg akkurat nå.
Han sammenligner seg igjen med et lite folk, nå med samene, som kommer langveis fra for å høre en forteller i sin gamme. Diktet ender med at han skjønner han ikke trenger mer enn «en liten, vennlig flokk».
[rediger] Diktets virkningshistorie
- Nordahl Griegs bok Ung må verden endnu være fra 1938 henter sin tittel fra dette diktet.
- Diktet er sitert i inngangshallen til Riksarkivet.
- I forbindelse med Ingeborg Refling Hagens Wergelandsstevne på Tangen, har diktet vært opplesningsnummer for «ørneguttene», kalt opp etter åpningslinja: «Kongeørn, med lenke spent om sitt ben». Diktet har i mange år vært fast innslag i stevnet.
