Forkjøpsrett
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Forkjøpsrett er en løsningsrett til fast eiendom, løsøre eller andre former for formuesgoder, som kan gjøres gjeldende av rettighetshaveren når fomuesgodet skifter eier. Slik rett kan følge direkte av loven, blant annet har det offentlige forkjøpsrett til fast eiendom i flere situasjoner. Retten kan videre følge av avtale mellom partene, eller i vedtektene til et selskap dersom det er selskapsparter (f.eks. aksjer) det er snakk om.
Det nærmere innholdet av forkjøpsrettighetene vil komme an på hva som nærmere følger av det rettslige grunnlaget for retten. Normalt vil det fungere slik at avhenderen av formuesgodet plikter å melde fra til rettighetshaverne når han har avhendet gjenstanden. Disse vil så måtte gjøre retten gjeldende innen en viss frist for at den ikke skal gå tapt. Ofte vil løsningssummen tilsvare det den opprinnelige erververen skulle gi for godet, men det vil kunne gjelde unntak fra dette for eksempel dersom dette vederlaget er spesielt lavt. Et alternativ kan være å bestemme at løsningssummen i alle tilfeller skal beregnes i det enkelte tilfelle ved skjønn, for å komme frem til gjenstandens virkelige verdi.
Hvilke former for eiendomsovergang som utløser forkjøpsretten vil også variere ut fra rettsgrunnlaget. Et utgangspunkt vil ofte være at bare salg eller lignende frivillige overdragelser omfattes (gave, bytte o.l), men også arv, felleseieskifte o.l vil ofte være omfattet. Det vil dessuten ofte finnes bestemmelser om at forkjøpsretten ikke kan gjøres gjeldende dersom erververen er i nær familie eller lignende med avhenderen. Overdragelser til for eksempel barn eller ektefelle vil således som regel ikke utløse forkjøpsrett.
Innen norsk rett finnes generelle regler om avtalebestemt forkjøpsrett i løsningsrettloven fra 1994. Regler om forkjøpsrett finnes dessuten i en rekke andre lover, blant annet sameieloven, selskapsloven og aksjeloven.
