Fyrsetting
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fyrsetting ble brukt i gruvedrift før sprengstoff ble vanlig. Metoden baserer seg på at fjell utvider seg og sprekker når det blir oppvarmet, for så ble nedkjølt.
Ved fyrsetting satte man ved opp mot fjell og brant bål inntil fjellveggen i vanligvis 24 timer. Da fjellet var varmt nok, kunne en kjøle det raskt med kaldt vann. Slik ble det dannet sprekker som arbeiderne siden kunne hakke løs. Veden man brukte, den såkalte «setteveden», var én meter lang og gjerne gran eller furu. Det var ikke alltid nødvendig å bruke vann for å få berget til å sprekke. Det holdt ofte å vente til berget kjølte seg tilstrekkelig ned. Berget var etter den intense heten blitt mørt og sprukkent og kunne enkelt hakkes ned fram til man møtte på hardt berg igjen. Da måtte man til med et nytt bål - og slik drev man innover. Etterhvert som man arbeidet seg innover i fjellet, kunne det bli problemer med ventilasjon og nok surstoff til bålet. Det ble dels løst med egne ventilasjonssjakter eller ved at det ble bygget inn egne luftekanaler i gruvegangen.
Metoden krevde store mengder ved, derfor var det viktig for den som fikk gruverettigheter å samtidig få en tilstrekkelig circumferens, dvs det område rundt gruven hvor de lokale bønder var forpliktet til å levere ved.
Stoller (dvs. transporttunneler) som laget ved hjelp av fyrsetting har en svært karakteristisk profil. Omtrent tre-fire meter høy, to og en halv meter bred, og nesten elliptisk i formen.
Metoden var vanlig i Norge til inn på 1800-tallet. Ved for eksempel Kongsberg Sølvverk var metoden brukt til ca 1890. Også ved Blaafarveværket var metoden brukt i stor skala, da berget var for hardt for håndboring.
