George Villiers, 1. hertug av Buckingham
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
George Villiers (født 28. august 1592, død 23. august 1628) var første hertug av Buckingham og en av favorittene til Jakob I av England og VI av Skottland. Han regnes for å være blant de hoffmedlemmer som har mottatt flest æresbevisninger og belønninger noensinne.
Innhold |
[rediger] Tidlig liv
Villiers ble født i Brooksby i Leicestershire. Faren var den lavadelige sir George Villiers, og moren var Mary, datter av Anthony Beaumont fra Glenfield i Leicestershire. Hun ble tidlig enke, og sendte sin sønn til Frankrike sammen med sir John Eliot for å få ham utdannet for virke ved hoffet.
Denne utdannelsen passet ham godt. Villiers var en god danser og fekter, og lærte seg en del fransk. I august 1614 ble han introdusert for kongen, i det håp at kongen ville like ham.
[rediger] Livet ved hoffet
Kongen skal straks ha fått en dyp kjærlighet til gutten, og kalte Villiers for sitt «søte barn og hustru». Kjærligheten ble gjengjeldt, og Villiers skrev til Jakob I: «Jeg elsker selvsagt din person så høyt, og forguder alle andre sider ved deg, som er mer enn noen enkelt mann noengang har hatt» og «jeg ønsker å leve i denne verden bare for sin skyld». Han fikk støtte fra fiender av den daværende favoritten, Robert Carr, 1. jarl av Somerset. Etter Overburyaffæren falt Somerset i unåde, og Villiers tok raskt hans plass.
Under kongens patronat utviklet han seg sterkt. I 1615 ble Villier slått til ridder som Gentleman of the Bedchamber, og han gikk raskt gjennom adelstitlene. I 1616 ble han baron Whaddon og visegreve Villiers, i 1617 jarl av Buckingham, i 1618 marki av Buckingham og tilslutt i 1623 jarl av Coventry og hertug av Buckingham. På grunn av uttynningen i adelskalenderen som hadde funnet sted etter Tudortiden ble han dermed den høyest rangerte adelsmann utenfor kongefamilien. Blant andre titler han hadde var Master of the Horse, Lord High Admiral, Lord Warden of the Cinque Ports, samt at han var stattholder i flere grevskap.
[rediger] Ekteskap
Den 16. mai 1620 giftet Villiers seg med lady Katherine Manners, datteren til Francis Manner, 6. jarl av Rutland. Hennes far protesterte mot ekteskapet, noe Villiers forsøkte å veie opp for blant annet gjennom å gi innbringende kongelige monopoler til hennes familie. Parlamentet begynte å etterforske misbruk av monopoler i 1621, og Villiers tok raskt Parlamentets side for å forhindre sanksjoner mot ham selv.
[rediger] Utenriksaffærer
I 1623 fulgte Buckingham Charles, prins av Wales (senere Karl I av England) til Spania for å finne en hustru til ham. De forsøkte å få ham gift med infanta Maria. Ekteskapsforhandlingene strandet da hennes far, Filip III, krevde at Charles måtte konvertere til katolisismen. Buckingham skal ha vært svært kradss under forhandlingene, og hadde fornærmet sin spanske motpart så kraftig at den spanske ambassaføren bad Parlamentet om å få ham henrettet for sin oppførsel i Madrid. Men Buckingham sikret seg raskt popularitet da han kom hjem, ved å oppfordre til krig mot Spania. I 1624 lyktes han med å forhandle frem en avtale om ekteskap mellom tronarvingen og Henrietta Maria av Frankrike. Dette ble ikke tatt godt imot i England, ettersom hun var katolikk. Året etter sank hans popularitet ytterligere da han fikk skylden for den mislykkende von Mansfeld-ekspedisjonen for å ta tilbake Pfalz. Hans synkende popularitet betydde dog lite på det tidspunkt, ettersom prinsen av Wales tok tronen som Karl I. Buckingham var den eneste av Jakob Is hoffmedlemmer som beholdt sin posisjon under den nye kongen.
Buckingham ble satt til å lede en ekspedisjon for å gjenta sir Francis Drakes bragd: Å ta den spanske marinens hovedhavn i Cádiz og brenne flåten. Planen var taktisk god; man skulle stige i land lenger opp langs kysten, og marsjere inn i byen. Men styrkene var dårlig bevæpnet, dårlig trent og hadde dårlig disiplin. Da de fant et vinlager ble de rett og slett fulle, og angrepet måtte avbrytes. Den engelske hæren holdt en kort periode en liten havn lenger ned langs kysten, men ble så tatt ombord i skipene igjen.
Han ble så sendt vestover for å avskjære den spanske sølvflåten. Spanjolene fikk nyss om planene, og unngikk enkelt bakholdet som var planlagt. Buckinghams flåte gikk tom for mat og rent vann, og med mannskap som var syke og døende av sult og sykdom komk flåten seg såvidt tilbake til England i skam.
Det neste oppdraget var å forhandle med den franske regenten, kardinal Richelieu. Kardinalen skulle få støtte fra engelske skip i sin kamp mot hugenottene, mens England skulle få fransk støtte i kampen mot de spanske styrkene som okkuperte Pfalz. Dette kom ikke til noe, og Parlamentet var svært opprørt over tanken på at engelske protestanter skulle hjelpe kardinalen å kjempe mot franske protestanter. Dette styrket hos mange frykten for krypto-katolisisme ved hoffet.
Parlamentet førsøkte å stille Buckingham for retten på grunn av Cádiz-ekspedisjonen, men kongen oppløste forsamlingen før de kunne gjennomføre dette. Buckingham sørget for å få erklært krig mot Frankrike, noe som førte til at England var i konflikt med både huset Bourbon og huset Habsburg, to av de sterkeste dynastiene i Europa.
[rediger] Død
I 1627 ledet Buckingham en ny ekspedisjon til Frankrike, denne gang for å unnsette hugenottene som var beleiret i La Rochelle. Han mistet 4000 av en styrke på 7000 mann. I 1628 var han i ferd med å organisere et nytt forsøk, men den 23. august ble han stukket ned og drept i Portsmouth av John Felton, en marineoffiser. Drapet skjedde på grunn av en personlig konflikt mellom de to. Felton ble hengt for drapet i november.
Hertugen ble stedt til hvile i Westminster Abbey.
| Forgjenger: Ny opprettelse |
Hertug av Buckingham |
Etterfølger: George Villiers |
| Visegreve Villiers |
