Gran (art)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Gran | |
|---|---|
 |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Picea abies |
| Norsk(e) navn: | gran, grantre |
| Hører til: | grantrær, furufamilien, bartrær |
| Habitat: | temperert klima |
| Utbredelse: | nord i Europa og i fjellstrøk i sentrale deler av Europa |
Gran (Picea abies) er et tre i furufamilien.
Innhold |
[rediger] Granas historie i Norge
I Norge vokser det i både vill og dyrket gran. Vill gran forekommer nord til Rana kommune, med de nordligste forekomstene i Dunderlandsdalen og de nordvestligste i Kvannlia-Sølvjodalen Naturreservat. Etter siste istid fantes det imidlertid ikke gran i Norge. Den etablerte seg her først 500-400 år før Kristi fødsel, først i Lierne i Nord-Trøndelag. Derfra spredte den seg sørover og nordover.
Til Lierne kom grana fra Sverige, dit den hadde spredt seg fra det nordlige Russland via Finland. Man regner med at grana hadde nådd grenseområdene ved Ladogasjøen for omkring 5 500 år siden. Det tok ytterligere 2 500 år før den nådde fram til Finlands vestkyst og grensestrøkene inn mot Sverige ved Bottenviken. Derfra sperdte grana seg videre sørover og vestover i Sverige, før den til slutt nådde Norge.
Fra Lierne tok det grana ytterligere 800-1 000 år å nå de mest sentrale strøkee på Østlandet. Man regner således med at eksempelvis de nordvestre delene av Nordmarka (Ringkollen og Krokskogen) først fikk grantrær omkring år 400-500 e.Kr., mens for eksempel Nittedalstraktene fikk gran alt i år 215-390 e.Kr. Til Hurdal og Vestre Toten kom den trolig alt i det første hundreåret etter år 0.
I dag er gran den mest dominerende tresorten i Norge, selv om den fortsatt ikke har fått fotfeste på Vestlandet[1].
[rediger] Annet
Gran brukes blant annet til tømmer og juletreproduksjon.
Grantrær kan bli opptil 40 m høye. Rotsystemet går som regel ikke lenger ned i bakken enn 1 m. En gran kan bli opp til 450 år gammel.
[rediger] Se også
- Gamla på Oppkuven, et grantre som var 458 år gammel i 2003
[rediger] Referanser
- ^ Hafsten, Ulf. 1992. «Granskogens innvandring og spredning i Norge». Årbok 13. Norsk Skogbruksmuseum, Elverum
