Høgnorskbevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Høgnorskbevegelsen (høgnorskrørsla) er den delen av målbevegelsen som arbeider for høgnorsk. Høgnorskrørsla arbeider for å løfte fram en nynorsk som ligger nær Ivar Aasen sin skriftnormal. Den organiserte høgnorskbevegelsen har vært samlet under landssammenslutningen Ivar Aasen-sambandet med Vestlandske Mållag som eneste fylkeslag og Vestmannalaget i Bergen som det største lokallaget. I 2004 valgte en rekke sentrale aktivister i Ivar Aasen-sambandet og Vestlandske Mållag å trekke seg ut av den organiserte høgnorskrørsla for å bygge opp et selvstendig aktivistmiljø knyttet til høgnorsktidsskriftet Målmannen.

[rediger] Historie

Da rettskrivningen av 1938 ble presset igjennom av myndighetene, var det store flertallet i språkbevegelsen motstandere av den nye rettskrivningen. Det fantes imidlertid en sterk samnorskvennlig opposisjon og disse gjorde seg stadig mer gjeldende utover 1940- og 1950-årene.

Etter en opphetet målstrid i 1950-årene gikk høgnorskaktivistene i 1960-årene inn i en dødbolk. I 1971 ble de siste høgnorskaktivistene mer eller mindre kastet ut av Noregs Mållag. Den høgnorske språkbevegelsen har siden 1965 vært samlet under den selvstendige paraplyorganisasjonen Ivar Aasen-sambandet.

Et forsøk på å revitalisere høgnorskbevegelsen ble innledet i 1980-årene med utgivelse av bladet Vestmannen. På midten av 1990-årene våknet det mer eller mindre sovende Ivar Aasen-sambandet opp fra dvalen. Det ble blant annet arrangert årlige konferanser og seminarer i regi av Ivar Aasen-sambandet. I 1996 var Ivar Aasen-sambandet medarrangør for Norsk Målungdom sin Aasen-konferanse. Senere ble «Høgnorskdagane på Sunnmøre» et årvisst tiltak [1] [2] [3] [4]. I 2000-årene er det blitt holdt årlige høgnorsksamlinger i Bergen og Oslo med støtte fra Halldor O. Opedals fond for målreising og måldyrking [5]. Den siste høgnorskkonferansen ble holdt i Oslo i oktober 2003.

Den tiltakende aktivismen fra nyrekrutterte ungdommer førte imidlertid med seg en reaksjon fra folk i høgnorskrørsla som var skeptiske og bent frem motstandere av en slik aktivisme. Konflikten toppet seg i 2002 med striden om bladet Vestmannen. Striden endte med et endelig brudd der en rekke høgnorskaktivister brøt ut av den organiserte høgnorskrørsla og samlet seg om det frittstående høgnorskbladet Målmannen.

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Redigeringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

[rediger] Strid i Vestmannalaget og Vestlandske Mållag

Striden i høgnorskrørsla tok til med at det ble holdt ekstraordinært årsmøte i Vestmannalaget i 2000. I forbindelse med dette møtet stod det fram to grupperinger i laget. Det som ble omtalt som Marøy-fraksjonen, vant det ekstraordinære årsmøtet.

Våren 2001 tapte Marøy-fraksjonen valget i Vestmannalaget med minst mulig margin, en stemmes overvekt avgjorde styreflertallet. [6] Etter dette årsmøtet har det blitt snakket om Askeland-fraksjonen ettersom Jon Askeland ble formann. Samme høsten benyttet Askeland-fraksjonen styreflertallet til å si opp Lars Bjarne Marøy som redaktør for Vestmannen. De vedtok også å kutte ned antall utgivelser fra 10 til 6 nummer i året. [7] Etter at Lars Bjarne Marøy hadde blitt avsatt som redaktør for Vestmannen, ble det tatt initiativ til å stifte et konkurrerande målblad, Målmannen.

Etter at Askeland-fraksjonen hadde vunnet fram i striden om Vestmannalaget, spredte konflikten seg til Vestlandske Mållag. Styret i Vestlandske Mållag vedtok i 2002 å kalle inn til årsmøte i vestlandsbygda Bortne. Formannen i Vestmannalaget, Jon Askeland, nektet å godta innkallingen ^[8]. Formannen i Vestlandske Mållag, Lars Bjarne Marøy, stod fast på innkallingen og årsmøte i Bortne ble holdt som planlagt i slutten av juni 2002. På dette årsmøtet ble Marøy gjenvalgt som formann. [9] Det største lokallaget, Vestmannalaget, boikottet årsmøtet.

Høsten 2002 kalte Askeland-fraksjonen inn til ekstraordinært årsmøte i Vestlandske Mållag. Det styret som var valgt i Bortne hadde på forhånd kalt det nye årsmøtet ugyldig og oppfordret alle til å boikotte det. Også styret i Ivar Aasen-sambandet fordømte møtet som ulovlig. Man fikk dermed den situasjonen at det var to ulike fraksjoner som begge hevdet å representere det «rette» Vestlandske Mållag, den ene med støtte fra landsorganisasjonen Ivar Aasen-sambandet og den andre med støtte fra lokallaget Vestmannalaget i Bergen. [10]

[rediger] Marøy-fraksjonen brotner

Striden om Vestmannalaget og Vestlandske Mållag førte til at det ble dannet en allianse mellom den Marøy-vennlige opposisjonen i Vestmannalaget og høgnorskmiljøene i Oslo (Høgnorskringen) og Trondheim (Nidaros Høgnorsklag). I desember 2003 sprakk imidlertid denne alliansen. Aktivister fra Norsk Målungdom ble mobilisert til støtte for den ene grupperingen og ifølge Sergej Alexander Munkvold ble Marøys støttespillere kastet på hodet ut («... nett som dei tvo med Marøy vart kasta på hovudet ut av alle verv i Høgnorskringen 16.12.03. Men no er alle vegar snart stengde for deim, dei hev ikkje nokor naudhamn å berga seg i.»). [11] Sergej Alexander Munkvold, som i 2002 hadde møtt på det omstridte årsmøtet i Bortne som representant for Nidaros Høgnorsklag [12], gikk nå til frontalangrep mot styreflertallet i Ivar Aasen-sambandet og kravde at de drog seg tilbake fra sine posisjoner. I et leserbrev i Bergens Tidende hevdet han at formannen i Ivar Aasen-sambandet, Klaus Johan Myrvoll, hadde blitt meldt til Politiet ^[13]. I et seinere leserbrev omtaler han Myrvoll som en «vrøvlebøtte [...] med såra ego» [14]. Noen dokumentasjon på at Myrvoll faktisk hadde blitt meldt til Politiet ble imidlertid aldri lagt fram. Munkvold gikk også til Namsretten med krav om sperring av kontoene til Ivar Aasen-sambandet, men dette kravet drog han tilbake samme dag som saken skulle opp. [15]

[rediger] Ivar Aasen-sambandet - nedleggelse eller kontinuitet?

I april 2004 vedtok styret i Ivar Aasen-sambandet å kalle inn til årsmøte i Bergen 13. mai. På dette årsmøtet ble det vedtatt å legge ned laget. [16] Støttespillerne bak bladet Målmannen anså det som lite formålstjenlig å bruke mer tid på den organiserte delen av høgnorskbevegelsen. I stedet ville de samle kreftene om å bygge opp eit selvstendig aktivistmiljø rundt bladet Målmannen (Vestlandske Mållag hadde allerede ved rettslig forlik blitt overgitt til Askeland-fraksjonen. I dette forliket sa Askeland-fraksjonen fra seg retten til å representere Vestlandske Mållag mot at Marøy-fraksjonen kalte inn til et nytt årsmøte der Askeland-fraksjonen ble oppfordret til å stille til valg).

Et mindretal i styret i Ivar Aasen-sambandet hadde på forhånd nektet å godta at det sittende styret skulle kalle inn til årsmøte. Ingen av de som støttet mindretalet møtte som utsendinger på årsmøtet i laget. De mente derimot at det skulle holdes årsmøte i laget 24. april. På dette årsmøtet ble Sergej Alexander Munkvold valgt til formann. De som møtte på det første årsmøtet 13. mai anser det etterfølgende årsmøtet som ugyldig. Etter deres syn er det opphavlige Ivar Aasen-sambandet å regne som nedlagt. Det Ivar Aasen-sambandet som drives videre i dag betrakter de som en nystiftet organisasjon og ikke som det Ivar Aasen-sambandet som ble stiftet i 1965. [17] [18]

[rediger] Fotnoter

^ Målmøte på stad som ikkje finst. Bergens Tidende 12. juni 2002.
^ Demokratane i målrørsla. Leserbrev fra Sergej Alexander Munkvold i Bergens Tidende 13. mars 2004.