Hans Kelsen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hans Kelsen (født 11. oktober 1881 i Prag, død 19. april 1973 i Berkeley, USA) var en østerriksk rettsteoretiker. Han regnes som en av de fremste jurister i det tyvende århundre.
Han stammet fra en jødisk familie, og studerte jus i Wien, hvor han habiliterte seg i 1911 i statsrett og rettsfilosofi. Han var deretter professor i Wien og Köln, fra 1933 i Genève. I 1940 emigrerte han til USA, og ble tilknyttet Berkeley-universitet.
Kelsen var grunnlegger av den rene rettslære, som han ga rettspositivismen et nytt grunnlag med, basert på idéen om en Grundnorm.
Politisk stod han sosialdemokratiet nær og representerte et interessepluralistisk bilde av demokratiet. En av hans hovedmotstandere var Carl Schmitt.
Han var en av forfatterne av Østerrikes konstitusjon av 1920, og ble utnevnt til dommer i forfatningsdomstolen på livsstid, selv om han ble fjernet fra stillingen i 1930 som følge av kontroverser rundt domstolens avgjørelser og et økende konservativt politisk klima.
[rediger] Hovedverker
- Reine Rechtslehre (1934)
- Allgemeine Theorie der Normen
- Österreichisches Staatsrecht
- Vom Wesen und Wert der Demokratie (1920)
- Allgemeine Staatslehre
- Principles of International Law
- Was ist Gerechtigkeit?
- Der soziologische und der juristische Staatsbegriff (1928)
- Hauptprobleme der Staatslehre, Wien 1993
