HMS Montbretia (K208)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Uencyklopedisk: Denne artikkelen bør enten slettes eller få en grundig opprydning i henhold til våre standarder og retningslinjer.

I perioden 1941 og begynnelsen av 1942 overtok Den Norske Marine 5 nye korvetter av Flower-klassen. De ble alle overført til "The Liverpool Escort Group". En ble torpedert i november 1942. ("Montbretia"). En annen av korvettene ("Rose") sank i Atlanterhavet etter kollisjon med en britisk jager, - 3 av besetningen omkom. 2 nye korvetter ble tilført Den Norske Marine i1944. Ved årsskiftet 1942/43 hadde de norske korvettene allerede lang erfaring i sin harde tjeneste i kampen mot de tyske ubåter. De tilhørte nå veteranene innen "The Liverpool Escort Force" og hadde vunnet stor anerkjennelse og respekt for sin innsats. De led tap, men påførte også den tyske ubåtflåte tap i den stadige kamp for å beskytte de transatlantiske konvoier. De norske eskortefartøyenes utholdenhet og operative effektivitet ble det gitt offisielt uttrykk for ganske ofte. Som eksempel gis nedenfor et utdrag av en rapport fra Sjefen for "Western Approaches" i november 1942: "....The senior officer of the escort, the commanding officer of the "Potentilla", is to be warmly congratulated on his successful handling of the escort...." Konvoien det dreide seg om var ONS 144 som besto av 33 handelsfartøyer. Konvoien ble eskortert av fire norske korvetter og en engelsk korvett. Eldste offiser - og da også sjef for eskortefartøyene var kapteinløytnant Chr. Monsen som samtidig var sjef på His Norwegian Majestys Ship (forkortet "H.Nor.M.S." som nors-ke orlogsfartøyer ble betegnet under krigen)

Etter fire dager i sjøen ble eskorten forsterket med den norske jageren "St Albans". De fem neste

dagene ble konvoien angrepet praktisk talt kontinuerlig. Det ble senere fastslått at angriperne besto av en gruppe på 6 ubåter. Under de gjentatte ubåtangrepene ble den norske korvetten "Montbretia" truffet av to torpedoer og sank. 47 av en besetning på 74 gikk ned med skipet. I sjefen for "Western Approaches" rapport til "The Admirality" heter det bl a: "....The loss of this gallant ship which played such a distinguished part in recent convoy battles, will be greatly felt in both navies...". Etter nære på å ha vunnet måtte imidlertid admiral Dønitz ved utgangen av 1943 erkjenne at Tyskland hadde tapt kampen om Atlanterhavet. Krigføringen mot Nazi-Tyskland hadde nådd et vendepunkt. Også Den Norske Marine hadde deltatt i denne mangeårige og ekstremt harde sjøstrid. Fra nå av kunne de allierte - med nødvendige beskyttelsestiltak og uten for store tap - føre sine transporter (varer, krigsmateriell, tropper) fra Nord-Amerika til Storbritannia. Uten seier i kampen om Atlanterhavet ville det ikke vært mulig for de Vest-allierte å gjennomføre den gigantiske invasjonen av Frankrike (Normandie) den 6. juni 1944.