Idéhistorie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Idéhistorie er det historiske studiet av europeisk tenkning.
Faget utforsker de store og viktige verkene innen religion, filosofi og vitenskap som har skapt vår kultur, og som har bestemt eller som uttrykker våre oppfatninger om mennesket, om Gud og naturen, om samfunnet og historien. Dernest dreier idéhistorie seg om de gruppespesifikke verdisystemene og virkelighetsbildene til bestemte partier, stender, klasser, sekter og kjønn, både deres opphav og deres historiske virkninger. Og endelig utforsker idéhistorie også de kollektive og delvis ubevisste tankemønstrene som er felles for epoker og nasjonale kulturer, og som bestemmer atferdsformer og preferanser, følelsesliv og mer bevisst tenkning.
Idéhistories arbeidsmetoder er flittig bruk av kildehenvisning, retorikk og hermeneutikk. Gjennom disse metoder ønsker faget å beskrive den bestemte "ide" eller kulturelle stemning som finnes i tid og rom i bøker, kunstverk, byggninge og andre kulturelle ytringer.
Innhold |
[rediger] Idehistorikere
[rediger] Norske idehistorikere
Dagens samfunn i Norge er analysert fra flere hold:
- Personer som preger norsk offentlighet, som snakker eller skriver med samfunnsengasjert tyngde innen flere områder, også utover sitt eget fagfelt.
- Intellektuelle
Av disse kan nevnes:
- Rune Slagstad
- Unni Wikan
- Eva Joly
- Bjørgulv Braanen
- Kjartan Fløgstad
- Cathrine Holst
- Thomas Hylland Eriksen
- Espen Søbye
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- Trond Berg Eriksen: Hva er idéhistorie, Universitetsforlaget, 2003, ISBN 82-15-00386-9
