Diskusjon:Jørgen Løvland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hvorfor glemmer det offisielle Norge Jørgen Løvland?

Av Jørgen Høgetveit,17.05.05

Jørgen Løvland var statsminister i Stockholm og tok de første tunge konfrontasjoner med kong Oskar II om Konsulatloven og unionsoppløsningen den 27. mai. 1905. Han som senere var statsminister i Norge, ble vår første utenriksminister, (kanskje den mest sentral forhandler i Karlstad i flg. H. Koht), medlem av Nobelkomiteen fra starten i 1897 og formann fra 1900 til sin død i 1924. Satt 14 år i regjerning i disse avgjørende oppbygningsår for Norge. Medlem og leder av en rekke sentrale utbygningskomiteer. En mann som av samtidens leksika fikk de beste uttalelser – men som sakte men sikkert glir ut av oppslagsverkene. Mannen som mot slutten av livet sa at han hadde sin kristendom fra Pontoppidan og hele sitt liv stod haugianerne nær i flg. Oskar Handeland. Hvorfor er han glemt? Hvorfor bør han ikke glemmes?

Mannen om hvem Bjørnstjerne Bjørnson omtalte hans historie slik til hans 60-års dag: ”Jeg vet ingen annen i vårt land som har maken til livsferd” og blinket Løvland allerede i 1890årene som venstres kommende leder.

Prof. ”Alexander Seippel skrev en gang at Lars Holst (f. 1848) (kjent politiker og redaktør i B.T. og Dbl.) i en samtale hadde fortalt at han ”heldt Lauvland for den største politikar vi hadde havt her i landet, større jamvel enn Johan Sverdrup. Forstod eg Lars Holst rett, so meinte han at den som hadde staka upp rette vegen i unions-politikken – den vegen som til slutt førde til maale – det var fysst og fremst Jørun Lauvland.”

I boken ”Norges statsministere” (P. O. Borgen Aschoug 1999) åpnes det med en rekke uttalelser om Jørgen Løvland. Tidligere statsminister og statsråd i Stockholm i 1905 Hagerup Bull sa om Løvland: ”Hans begavelse var så omfattende og hans personlighet så eiendommelig at det visstnok vil vare lenge før man vil kunne se ham helt plastisk”. Altså fullt anskuelig i bredden og i full dybde.

Høyesterettsjustitiarius Einar Løchen uttalte: ”Han er det mest begavede menneske jeg kjenner,-”. Stasminister Michelsen sa: ”Han var et av de rikest utstyrte mennesker som livet har bragt mig sammen med - og statsminister Abraham Berg betegnet han ”som den største og stauteste bondehøvding som dette landet har alet etter sagatiden.” Forfatteren sier at Løvland har gjort et voldsomt inntrykk på sin samtid, men er i dag nærmest glemt.

Hvorfor han er glemt kan man undre seg på – når Michelsen og Nansen – som for øvrig reiste seg minnesmerker i institutter og var ateister, ikke er glemt. Løvland så annerledes på livet. Løvland med sine røtter ned i haugianismen ville ikke skrive memoarer på tross av oppfordringer. Han var imot det – det kunne fort bli for personlig og ”jeg tror hans rettferdighetssans og beskjedenhet stod i veien for det, sier hans svigerdatter Liv Løvland. . Men det var mer enn nok grunner for å glemme han for han var: autodidakt altså en mann intet universitet kunne skryte av, han var bondesønn fra bondelandet, talte og kjempet for landsmålet og var en kristen. Endog Norges nyeste historie av Alnæs har totalt uteglemt han. Bare en av faktorene var nok til å senke et glemselens slør over hans store tjenester for land og folk. Plusser man så på med at han er et solid antiunion symbol – så kan enhver tenke sitt i disse tider. Hva man skal kalle en slik historieskrivning kan vel bli noe i nærheten av hva en kjenning fra Østlandet omtalte som ”historieforfalsking”. En kjent størrelse fra UIO ringte meg og bestilte boka om ”Norges Frigjøring. Jørgen Løvland og 1905”. Han var alarmert av de store medias dekning av EU-saken gjennom mange år – og den dekningen NRK nå hadde av 1905 – som han fant meget mangelfull og skeiv.

Skal Norge ha noen framtid må vi få fram den sanne historien som bygde det nittende århundre fra biskop Erik Pontoppidan, Hans Nielsen Hauge, Ole Garbiel Ueland og de mange høvdinger fram til Jørgen Løvland i 1905. De store nasjonsbyggere i både samfunn og menighet. Hvis verdsligheten skal få skrive historien og fremtiden vår – omdefinere oss til noe annet enn de røttene vi er runnet av – da går det galt med nasjonen vår. De som vil noe annet sørger nok for at den andre historien kommer fram i de store media, men du kan være med å spre de store og viktige sannheter som bygde Norge, sannheter som må få lov å leve videre i vårt folk og misjonsfolk.