Kanonskonnert
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kanonskonnert er i norsk sammenheng et orlogsfartøy konstruert av skipsbyggmester Herman Brunchorst fra Bergen rundt 1807. Kanonskonnerten hadde dekk og var rigget som 2-mastet slettoppskonnert. Båttypen hadde fast køyeplass til 40 mann og var bestykket med en eller to 60 punds bombekanoner, og fra 2 til 6 haubitsere. Kanonskonnertene var godt egnet til patruljetjeneste og konvoitjeneste over lengre distanser, og det var da også dette de ble konstruert for: som hurtigseilende fartøyer, bestemt for å kunne opprettholde forbindelsen langs kysten, og da særlig over de mer åpne havstrekninger.
Innhold |
[rediger] Varianter
Det ble bygget flere forskjellige varianter av kanonskonnert, selv om de i det store og hele var samme grunnprinsipp som lå bak. En kan likevel dele dem grovt inn i en litt eldre og en litt nyere type:
[rediger] Kanonskonnertene av 1808
1811, etter at den felles Dansk-Norske flåten opphørte å eksistere etter slaget på Københavns red i 1807, ble der bygget to kanonskonnerter i tiden 1808-1811, nemlig «Skjøn Valborg» og «Axel Thorsen». Disse skonnertene var bestykket med «(...) to større kanoner, og hadde 45 mands besætning.»[1]
Disse skonnertene brakte det totale antall kanonskonnerter opp i 8, slik flåten var i 1814.
[rediger] Kanonskonnertene av 1839
1839 startet byggingen av en ny type kanonskonnerter, nemlig «Sleipner», sjøsatt 6. juni 1839, «Vale», sjøsatt 15. september 1843, og «Uller», sjøsatt 2. september 1845. Disse var adskillig større enn de forhenværende kanonskonnertene, førte fra 50-75 manns besetning og var armert med 1 eller 2 60 punds bombekanoner. Disse skonnertene var hurtigseilende skip, slanke og med høyere fribord enn skonnertene av 1811, og var kobberkledd, som førte til lavere friksjon i vannet og dermed høyere hastighet. Disse skonnertene ble solgt, lagt i opplag eller hugget opp i 1860-årene. Sleipner og Vale ble solgt i 1866, mens Uller ble bygget om til kullholk i 1863, og hugget opp i 1877.
[rediger] Kanonkutter
En kanonkutter var vesentlig lik kanonskonnertene, men hadde kun én mast, en såkalt papegøyemast, med bestykning og besetningsantall lik kanonskonnertene. De var billigere å bygge, men var dårlige seilere.
[rediger] Referanser
- ^ Norges Sjøforsvar 1814-1914 Aschehoug 1914, side 26
[rediger] Se også
Skonnert Den Norske Marinen 1807-1890
