Kapitulasjonsavtalen 1940
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
Kapitulasjonsavtalen 1940 mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet 10. juni 1940 i Trondheim. Den ble signert av oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen fra norsk side og oberst Erich Buschenhagen fra tysk side.
Under landssvikoppgjøret i 1945 prosederte flere tiltalte på at kapitulasjonen i 1940 hadde vært total, hvorav de ikke kunne dømmes for bistand til fienden ettersom Norge ikke lenger var i krig. I denne sammenhengen ble kapitulasjonsavtalen bragt inn som sannhetsbevis. Denne tolkningen av avtalen ble særlig begrunnet med at det i den tyske teksten henvises til "die gesamten norwegischen Streitkräfte" og at dette måtte forstås som "de samlede" stridskreftene (underforstått nasjonen Norges stridskrefter), ikke "samtlige" stridskrefter (som ville vært naturlig å bruke om 6. divisjon, som det henvises til i avtalens første avsnitt). Dette argumentet ble ikke tillagt noen vekt under landssviksakene, og ble også avvist av Høyesterett i en dom av 6. mars 1948. Den alminnelige oppfatningen dengang og nå, er vel at den slags detaljstudering av en militær avtale neppe kan ha hatt betydning for den enkeltes valg og handlinger. Debatten omkring avtalen bærer derimot karakter av at den er blitt et eksistensielt spørsmål. To virkelighetsforståelser står steilt mot hverandre, og begge sider har brukt mye energi på å finne det som understøtter hva de selv finner selvsagt.
Den kanskje mest kortfattede oppsummering av de fakta som taler mot ovenstående tolkning, finnes i en kronikk i Aftenposten 27. april 2002 av historikeren Magne Skodvin. Ytterligere forkortet kan dette framstilles slik:
- I regjeringskonferanse 3. juni hadde regjeringen vedtatt å flytte sitt sete til Storbritannia sammen med de styrkene det var tilrådelig å bringe med, for å bygge opp nye styrker. Dette ble formelt vedtatt i statsråd 5. juni. (Det er ikke nevnt i Skodvins kronikk, men dette ble også forkynt for det norske folk i en proklamasjon kringkastet 9. juni. Her framgår det klart at kampen skal fortsette.)
- De norske forhandlerne Ragnvald Roscher Nielsen og Wrede Holm hadde følgende mandat fra general Otto Ruge (nedskrevet av Wrede Holm):
- 1. Legg ikke skjul på at vi er i deres makt og er under full demobilisering.
- 2. Skal meddele at Kongen og regjeringen samt marinen og flygevåpenet har forlatt landet og at Norge som stat er og fremdeles vil være i krig med Tyskland, men at general Ruge har fullmakt til å ordne alt som gjelder tyskernes overtagelse av den faktiske makt i Nord-Norge.
- Ruges instruks ble forelagt tyskerne i Narvik natt til 10. juni, og meddelt den tyske overkommandoen i "Morgenmeldungen":
- "Soweit bisher zu übersehen, legen die Unterhändler entscheidenden Wert darauf dass trotz der Einstellung der Kämpfe in Norwegen der Krieg fortdauert. Dies wird dadurch unterstrichen, dass die norwegischen See- und Luftstreitkräfte mit den Allierten Norwegen verlassenhaben."
- Siden krigen mellom Norge og Tyskland altså skulle fortsette, ble det tyske avtaleutkastet forandret fra standardformularet
- Die norwegischen Streitkräfte zu Lande, zu Wasser und in der Luft legen die Waffen nieder...
- til den endelige avtaleteksten
- "Die gesamten norwegischen Streitkräfte....
Regjeringen hadde altså ikke til intensjon hverken gå av av eller oppgi kampen. Tyskerne var informert om dette. Det samme var folket, gjennom regjeringens proklamasjon. General Ruge hadde hverken autorisasjon eller konstitusjonell myndighet til å kapitulere på staten Norges vegne. Ruges forhandlere hadde et strengt begrenset mandat, og ingen myndighet til å gå ut over dette.
