Konstitusjonell sedvanerett
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Konstitusjonell sedvanerett er en betegnelse på sedvanebaserte rettsregler som regulerer forholdene mellom de øverste statsmakter – lovgivende, utøvende og dømmende makt. Det britiske politiske system er trolig mest kjente eksempel på et statsrettspraksis som i hovedsak baserer seg på konstitusjonell sedvanerett, men også Israel og New Zeeland er uten skriftlig grunnlov. Mange av de viktigste endringene i det norske statsrettslige systemet er blitt til gjennom konstitusjonell sedvanerett, blant annet innføringen av parlamentarisme.
Konstitusjonell sedvanerett kan være i strid med bestemmelser i vedkommende lands grunnlov (konstitusjon), eller utfylle den på et punkt der konstitusjonen selv ikke gir noe entydig svar. Konstitusjonelle sedvanerettsregler anses å ha lik trinnhøyde som konstitusjonen selv, noe som innebærer at vanlig lov ikke er nok for å sette den til side. Dette krever at selve konstitusjonen endres, noe som i de fleste land krever en form for kvalifisert flertall (vanligvis to tredjedeler). Læren om konstitusjonell sedvanerett har blitt utviklet av norske rettsteoretikere for å dekke over at det er liten sammenheng mellom den hvordan norsk statsrett er de jure og hvordan den er de facto. Dette kan forklares med Grunnlovskonservatisme, der beholdelse av opprinnelige grunnlovsbestemmelser av mange blir sett på som å ha en egenverdi. I mange land, for eksempel Frankrike, er det tradisjon for å nyskrive konstitusjonen ved større endringer i styresett.
[rediger] Litteratur
- Rune Slagstad Rettens ironi (nyutgivelse av doktorgrad fra 1987) ISBN 82-530-2337-5
