Konversasjonalisering
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Konversasjonalisering er en språkvitenskapelig betegnelse på at måter å snakke på som typisk er forbundet med den private sfæren, får gjennomslag i offentlige kontekster[1] Samtaleformene informaliseres, og får en mer hverdagsspråklig form[2]. Å simulere hverdagssnakk i institusjonelle sammenhenger på denne måten kan være et uttrykk for likeverd[3], og på den måten undergrave asymmetrien mellom samtaledeltagerne.
Begrepet ble lansert av Norman Fairclough[3].
Eksempler på konversasjonalisering kan være når Trond Giske slår av en vits fra talerstolen i Stortinget, eller når kassadamen i butikken spør «blir det kakebaking i kveld, da, eller?» når du kjøper mel, sukker og egg.
Begrepet kan også brukes i større skala. I et noe lengre tidsperspektiv kan vi si at samtaler i offentlige rom de siste femti årene har gjennomgått en konversasjonalisering. Dette kan vi blant annet se gjennom endringer i språkbruk som at høflige tiltaleformer som De og Dem mer eller mindre har falt bort til fordel for du, som tidligere var forbeholdt private samtaler mellom godt kjente samtalepartnere.
[rediger] Referanser
- ^ Gøril Thomassen: Den flerbunnete treningssamtalen: En studie av samtaler mellom pasient og student fra sykepleier- og medisinerutdanning s. 10. Trondheim, NTNU. (2005) ISBN 82-471-6993-2 – Doktorgradsavhandling.
- ^ Per Linell og Per-Anders Forstorp: Samtal pågår. Dialogiska perspektiv på svenska mediadebatter s. 37. Stockholm, Carlsson Bokförlag. (1998)
- ^ a b Srikant Sarangi og Malcolm Coulthard: Discourse and Social Life s. 12. London, New York, Longman. (2000)
