Konvoi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Konvoi er en gruppe skip eller kjøretøy som forflytter seg sammen for felles støtte. I moderne sjøfartsterminologi vil en konvoi bestå av bevæpnet støtte i form av krigsskip som kan avskrekke mulige angripere. Betegnelsen kan også brukes om grupper av fremfor alt militære transportkjøretøy beskyttet av bevæpnede støttekjøretøy. Betegnelsen benyttes også om grupper av sivile transportkjøretøy, da spesielt trailere.

Bruken av konvoier til sjøs har lange tradisjoner, og ble sist brukt under den såkalte «tankerkrigen» i den Persiske gulf.

[rediger] Opprinnelsen til konvoier

Ordet konvoi kommer fra det gamle franske ordet convoier, som igjen stammer fra det latinske ordet for "å gå sammen"; conviare. Bruken av det franske ordet er først dokumentert som et verb i 1375. Ordet brukt som substantiv i betydningen "lede eller eskortere for beskyttelse" er først dokumentert i 1557, mens den nåværende betydningen stammer fra rundt 1600.

Konvoier er altså kjent fra så tidlig som på 1600-tallet. De ble der benyttet i et stort slag i den første engelsk-nederlandske krig hvor handelsfartøy ble eskortert av bevæpnede marinefartøy. Under Napoleonskrigene ble konvoier brukt i stor grad; for å avskrekke kaperskip og fiendtlige marinefartøy. Konvoiene kunne være på flere hundre skip og ble ofte eskortert, i tillegg hadde de enkelte handelsfartøy gjerne mindre skyts.

Skip som seilte alene kunne bordes og beseires en for en, men dersom man seilte mange sammen kunne skip som ble angrepet få støtte fra de andre, eventuelt fra eskorterende krigsskip. Ved utbruddet av første verdenskrig var imidlertid situasjonen en annen, slagskipene utgjorde en ny utfordring. Et slagskip hadde overlegen fart, kunne på flere nautiske mils avstand lett senke en rekke handelsskip, og det var ikke nok slagskip til å eskortere alle konvoiene. Det var først og fremst britene og franskmennene som behøvde forsyninger fraktet over havet, og de første krigsårene seilte handelsskipene alene, pga trusselen fra slagskip.

[rediger] Konvoier mot ubåter

De tyske slagskipene ble nøytralisert tidlig i krigen, og etter det var det ubåtene som utgjorde den største trusselen mot ententemaktenes handelsfartøy. Tyske ubåter senket handelsskip som seilte på Storbritannia og Frankrike i det som ble kjent som «det første slaget om atlanterhavet». Motstanden mot konvoier var alllikevel stor, argumentene mot var blant annet tap av produktivitet og overbelastning av havner. Konvoiering ble derfor innført så sent som i 1917, men med konvoier gikk skipstapene raskt ned. Analyser av skipstap etter krigen viste at selv konvoier uten eskorte var sikrere enn å seile alene. Unntaket var svært raske skip; som passasjerskip.

[rediger] Konvoier under andre verdenskrig

Med bakgrunn i erfaringene fra første verdenskrig etablerte de allierte konvoier i det krigen brøt ut i 1939. Oversjøiske forsyninger var avgjørende for britene for å kunne fortsette krigen, og den viktigste handelspartneren var USA. Det «andre slaget om atlanterhavet» varte fra 1939 til 1945 og var en stadig kamp mellom forbedrede ubåter og bedre eskorterte konvoier.

Selv om atlanterhavet var det viktigste området for konvoier så var det utstrakt alliert konvoiering også i det indiske hav og stillehavet. Av aksemaktene brukte tyskerne konvoier i begrenset grad, mens japanerne ikke brukte konvoier, det medførte at det meste av japanske handelsskip ble senket.

En typisk alliert konvoi gikk fra New York i USA til Liverpool i Storbritannia og besto av opptil 60 handelsskip. I begynnelsen av krigen var det sparsomt med eskortefartøy, mens etterhvert ble det mer eskorte, bevæpning av handelsfartøy og utstrakt flystøtte.

Hver konvoi ble ledet av en marineoffiser, en «Commodore» som bestemte seilingsmønster, fart osv. Under overfarten seilte skipene i konvoien i rekker, avstand til fartøyet foran var standard en kabellengde (en tidels nautisk mil, dvs 185,2 meter). Konvoien var fullstendig mørklagt om natten, det eneste hjelpemiddel for å se fartøyet foran var en såkalt «spruthest», en trekonstruksjon som kastet opp vann og kunne sees på noen meter - utkikken på bakken måtte holde et skarpt øye på den.

Farten på konvoien var tilpasset de langsomste, og var vanligvis mellom 8 - 10 knop, det betydde at overfarten mellom Storbritannia og USA tok et par uker.