Laisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Laisering er en prosess i Den katolske kirke, hvorved en tidligere diakon, prest eller biskop blir løst fra sine ordinasjonsløfter, det vil si lydighets- og sølibatsløfte, og for ordensprester fra fattigdomsløftet. Ordet kommer fra laicus, legmann, og viser til at en tidligere kleriker (geistlig) vender tilbake til sin opprinnelige status som legmann.

Bare paven kan løse en person fra ordinasjonsløftene. Dette gjør han etter å ha mottatt en begrunnet søknad fra personen det gjelder, hvor det normalt også må være lagt ved vitneutsagn og dokumentasjon som styrker søknaden. Kravet for å få innvilget laisering er at man kan vise at det er umulig for personen å fortsette som kleriker, og at det vil være til beste for både ham og kirken at han løses fra løftene. Søkeren har rett til assistanse med å skrive søknaden og å innhente vitneutsagn fra sitt bispedømme (normalt ved tribunalet) eller sin orden.

Laiseringer kan også finne sted dersom kirken finner at personen er uegnet til prestegjerningen, gjerne i forbindelse med visse spesielt alvorlige forbrytelser som overgrep mot barn eller skjending av nattverden.

Etter laiseringen er personen igjen å regnes som legmann. Ettersom han også er fri fra lydighetsløftet kan han bosette seg der han vil, og siden han er fri fra sølibatsløftet kan han gifte seg i Den katolske kirke. Den viktigste grunnen til at personer søker om laisering ser ut til å være et ønske om å gifte seg.

Selv om den laiserte igjen regnes som legmann, er han det strengt tatt ikke; han er bare ikke lenger underlagt de prestelige løfter og har heller ikke rett til å virke som prest. Årsaken til dette er at ordinasjonen i Den katolske kirke regnes som et pregende sakrament, hvilket vil si at man mener det setter et uutslettelig spor på den som har mottatt det gyldig, og at det bare kan mottas en gang. Det er dermed slik at dersom personen på et senere tidspunkt ønsker å vende tilbake til prestegjerningen, og omstendighetene er slik at en søknad om dette blir innvilget av kirken, vil det ikke bli foretatt en ny ordinasjon, bare ny avleggelse av løftene. Det følger også at en laisert prest vil kunne formidle sakramentene gyldig, men ulovlig etter kirkeretten. Unntaket er dersom det gjelder skriftemål fra en person i dødsfare, som vil være gyldig og lovlig.

I middelalderen forekom det at laiserte prester ble brennemerket i hendene for at de ikke skulle kunne utgi seg for å være i prestetjeneste, spesielt i noen områder hvor man hadde problemer med tidligere prester som profiterte på å selge kirkelige tjenester. Dette ble ansett som en nødvendig fremgangsmåte fordi det ikke fantes identitetspapirer eller andre måter å bekrefte en personer kirkelige status på, og en som kunne sin latin ville lett kunne utgi seg for å være aktiv prest til tross for laiseringen. I moderne tid er dette erstattet av celebret, et identitetskort som viser at presten har rett til å formidle sakramentene, og som inndras ved laisering.