Latifundio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Latifundio er avledet fra latin lātifundium, lātus = stor romlig utstrekning, og fundus = jordeiendom. Latifundio er en Latin- og Sør-Amerikansk avart av latifundia, og referer til enorme landeiendommer.

[rediger] Historie

Latifundiaene i romerriket var store landeiendomer, som spesialiserte seg på produksjon av eksportvarer, som korn, olivenolje og vin. Denne organisasjonsformen var karakteristisk i Magna Graecia, Egypt og i sørlige deler av den Iberiske halvøy. Latifundiaene var det nærmeste antikkens agrikultur kom en form for industrialisert agrikultur og dens økonomi var basert på slavekraft.

I det 21. århundre eksisterer mange sentrale sider ved dette systemet fremdeles som en substansiell part i post-koloniale eiendoms- og produksjonssystemer i blant annet Argentina, Chile, Mexico og Venezuela. Latifundioene har sin opprinnelse i kolonilover som tillot tvangsarbeid og landovertagelse som betaling for avtjent miltærtjeneste.

[rediger] Latifundio-systemet og fattigdom

Det er relativt rikelig med land i Latin- og Sør-Amerika, men det eksisterer store forskjeller i hvor mye land hvert enkelt individ eier, og denne forskjellen er en viktig faktor i opprettholdelse av fattigdom i regionen.

Kontinentet er i økende grad eid av en liten minoritet, innen hva man kaller latifundosystemet. Dette systemet består av alle store plantasjeeiendommer, kvegrancher og haciendaer som er et resultat av tidligere koloniperioder.

Majoriteten av befolkningen som lever innunder dette systemet har tilgang til svært små familiebruk eller minifundioer, og er i overhengende grad subjekt for et utbyttende landeier-forpakter forhold.

Generelt er andelen minifundioene utgjør av det totale landarealet marginalt. I Guatemala konstituerer gårdsbruk under 5 hektar 90% av alle gårdsbruk, men okkuperer kun 16 % av det totale landareal på 1990-tallet. I samme tidsperiode var de samme tallene for Brasil henholdsvis 37% og 1%.

Den Inter-Amerikanske Utviklingsbanken (IDB) estimerte i 1998 at 60% av de fattige i Latin- og Sør-Amerika, er bosatt i rurale områder, hvor halvparten av dem har begrenset eller ingen tilgang til produktive ressurser, herunder inkludert land.

Polariseringen av eiendomsbesittelsen i regionen har dype røtter tilbake til kolonitiden, men etterfølgende agrikulturpolitikk og kommersialiseringsprosessene i det 19. og 20. århundre har forsterket og utvidet latifundiosystemet.

I det 17. århundre fikk spanske kolonister rett til å ekspropriere land i bytte mot å avtjene militærtjeneste for den spanske kronen, og fikk mulighet til å kreve tributt fra innfødte samfunn i form av arbeid eller varer.

Når den nødvendige kapitalen var reist, ble store gods eller haciendaer etablert. Landet som var knyttet til eiendommene ble normalt kultivert av bønder, som måtte betale godseieren leie for den jorden de benyttet. Betalingen bestod enten av penger, en andel av deres egen produksjon eller arbeid på godseierens eiendom eller en kombinasjon av disse, alt i bytte for en liten selvbergingslapp.

Ekspansjonen av dette systemet var avhengig av å trekke til seg en stadig større mengde arbeidskraft 0g landområder fra urbefolkningen, denne prosessen var ofte upopulær og ble gjenstand for motstand fra de den opprinnelige befolkningen. Ekspansjonens utstrekning og natur varierte i forhold til lokale faktorer som befolkningstetthet, bondeorganisasjonenes styrke, graden av landfragmentering og behovet for å produsere jordbruksprodukter for salg.

De menneskene som ble inkorporert i latifundosytemet, befant seg gjerne i en situasjon hvor minifundio-systemet viste seg å være inadekvat i forhold til selvbergingsproduksjon, siden disse jordflekkene gjerne var for små eller lokalisert i områder med marginal agrikulturell verdi. Mange av småbrukere fant dermed ingen andre alternativer enn å søke andre inntektskilder, ofte konvensjonelt lønnsarbeid.

I et historisk perspektiv har storskala agri-industri dominert agrikulturell produksjon i Latin- og Sør-Amerika, og denne situasjonen vedlikeholdes i stor grad av samtidens politiske miljø.

[rediger] Litteratur

• Bernstein, Henry, Ben Crow, Hazel Johnson (red.) (1992). Rural Livelihoods: Crises and Responses. Oxford: Oxford University Press.
• Inter-American Development Bank (1998). The Path Out of Poverty: The Inter American Bank`s Approch to Recucing Poverty. Washington: IADB.