Magnetisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Magnetisme er en av fenomenene i fysikken der materiale utøver en tiltrekkende eller frastøtende kraft på andre materialer. Dette materialet kalles gjerne en magnet.
[rediger] Historie
Det har vært flyktig kjennskap til den mystiske magneten. Det eksisterte også en rekke myter om magneten. De gamle grekerne hadde mange filosofiske tanker om emnet uten at de nødvendigvis var basert på så mye praktisk erfaring. Det påstås at Kineserne var de første til å oppdage at en magnet som svinger i et vannrett plan, alltid pekte i retningene nord og sør. De oppfant med andre ord kompasset. Kompasset kom til Europa på 1200-tallet. Kineserne oppdaget at magneter har to poler og at begge polene tiltrekker jern. To magnetpoler kan tiltrekke eller frastøte hverandre. Den første som tok tak i dette var legen og forskeren William Gilbert.
Gilbert arbeidet i 18 år med boka De Magnete Magneticisque Corporibus, et de Magno Magnete Tellure (Om magneten og magnetiske legemer, og om den store magneten Jorda), bedre kjent som De Magnete. Dette var det første arbeidet i fysikk, av betydning, som noen gang hadde blitt produsert i England. I Gilberts arbeid avkreftet han en rekke myter om magnetisme samtidig som han oppdaget nye fenomener, som at man kan magnetisere metallbiter ved å gni dem mot en magnet. Han oppdaget også lovene om magnetisk tiltrekning og frastøting. Alle magneter har to poler, han ga disse navnene Sørpol og Nordpol. Gilbert fant ut at jorden fungerer som en slik stor magnet. Arbeidet hans var så grundig at etter Gilbert ble det ikke tilført noen nye kunnskaper om magnetisme før Michael Faraday oppdaget elektromagnetisme i 1820.
