Diskusjon:Manuela Ramin-Osmundsen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
[rediger] Tekst som må bearbeides
Noen har lagt inn følgende tekst etter den øvrige teksten i artikkelen, men den må bearbeides (og vel forkortes). Her er ihvertfall det som ble lagt inn (i sin helhet):
- Les Ramin-Osmundsens erklæring under pressekonferanse 22.mai 2006 holdt i UDIs lokaler:
- "Innledning
- Jeg er glad for at granskningskommisjonen ikke har funnet noe nytt som viser at jeg ikke har snakket sant. Jeg er glad for at statsråden sier ”at rapportens konklusjoner gir ikke grunnlag for å fastslå at [jeg] har ført ham bak lyset.” Kommisjonens rapport viser at det var riktig av meg å beklage UDIs håndtering av MUF-sakene. Kommisjonen bekrefter at jeg ikke var med i beslutningsprosessen i forbindelse med utformingen av den omstridte praksisen. Kommisjonen viser også til at jeg har tatt initiativ overfor direktøren til å
- synliggjøre praksis og innholdet i vedtak, og at diskusjoner om praksis var mer vanlig på områdene som jeg hadde primæransvar for. Asylpraksis var ikke mitt primære ansvarsområde. Jeg arbeidet i høst med andre krevende oppgaver.
- Jeg må allikevel korrigere granskningskommisjonens konklusjoner hva gjelder min befatning med saken.
- - Jeg stiller meg undrende til at utvalget kan mene det er sannsynlighetsoververkt for at [jeg] hadde kunnskap om direktoratets praksis, uten å ha funnet et eneste dokumenterbart bevis for dette.
- - Jeg stiller meg kritisk til at utvalget har lagt ensidig vekt på udokumenterte påstander fra et fåtall personer som er part i saken, men har valgt å overse alle forklaringene som støtter min versjon av saken.
- - Jeg kan ikke forstå hvordan kommisjonen kan felle en generell dom over lederkulturen i UDI, uten å ha sett seg nærmere inn i hvordan UDI håndterer andre saksområder, herunder arbeidsområdene jeg har hatt primæransvar for.
- Jeg må bare gjenta det jeg har sagt hele tiden og som jeg vet med meg selv: Jeg var ikke kjent med den praksisen som vår asylavdeling hadde lagt seg på høsten 2005, ikke heller om hovedlinjene i den. Praksisnotatet har ikke vært på mitt kontor. Hadde jeg visst hadde jeg ikke reagert slik jeg gjorde. Det er som kjent fysisk umulig å motbevise en påstand fra en person om at du har sett et notat.
- Bakgrunn
- Da jeg ble ansatt som direktør i Utlendingsdirektoratet (UDI) 17. mars 2006 uttrykte jeg en klar programerklæring og ambisjon. Det var å videreutvikle UDI til å bli en transparent, kvalitetsbevisst organisasjon med høy tillit i departement, storting og befolkningen.
- Da oppryddingen i UDI ble igangsatt under min ledelse måtte jeg foreta min vurdering av saken. Praksisnotatet om nord-irakerne som jeg først fikk overlevert i møte 10.mars, var for meg et eksempel på lite skjønnsom håndtering. Derfor måtte jeg som leder gå klart ut og ta selvkritikk på UDIs vegne.
- Jeg søkte i forståelse med departementet permisjon fra min stilling, i tillit til at granskingskommisjonen skulle renvaske meg fra de grove beskyldinger som ble fremsatt offentlig.
- Hver dag siden 7. april har vært en utrolig belastning. Jeg har vært utsatt for en form for ”inkvisisjonsprosess” uten rettsikkerhetsgaranti, uten kontradiksjon og uten krav til bevisførsel.
- Kommisjonen har ikke funnet noe bevis på at jeg ikke snakker sant.
- Kritikken mot meg
- Kommisjonen baserer kritikken mot meg på to punkter:
- For det første mener kommisjonen ledelsen generelt var preget av en kultur der det handlet om å ”tøye grensene”. Dette er en beskrivelse jeg ikke kan kjenne meg igjen i.
- Det er ikke bare legitimt, men også forventet, at UDI skal være en proaktiv premissleverandør. . Det har for meg alltid vært en selvfølge at en slik proaktiv holdning skal forenes med at direktoratet forholder seg lojalt til rammer og vedtak fra departement og storting.
- Ikke på noen av saksområdene jeg har hatt primæransvar for, er UDI blitt kritisert for å være egenrådig eller ikke-lyttende. Jeg får tilbakemeldinger som viser at jeg oppfattes som en ryddig leder. Dette omfatter både min kontakt med departementet, tillitsvalgte, våre mange samarbeidspartnere i staten, samt kommunene og frivillig sektor. Rapporten viser selv til at jeg har søkt å påvirke arbeidet med å utvikle og synliggjøre praksis og innholdet i vedtak, bl.a. i notat til direktøren 12.juni 2003.
- For det andre bekrefter Kommisjonen at jeg ”ikke var med i beslutningsprosessen omkring hvordan den som falt utenfor forskriften § 2 skulle behandles”. Direktøren har ikke aktivt involvert meg i saken. Likevel sår granskingskommisjonen noe tvil om min befatning med saken.
- Jeg må tilbakevise kommisjonens konklusjon. Jeg mener at det er oppsiktsvekkende og kritikkverdig når kommisjonen baserer sin vurdering om min kjennskap til praksisen nærmest utelukkende på generelle inntrykk og udokumenterte påstander fra et fåtall personer. Dette er en av de samme personer som hadde hovedansvaret for utarbeidelsen av notatet av 7.oktober, og som etter eget utsagn ble provosert av min skarpe kritikk av dette praksisnotatet i mars. Kommisjonen har ikke funnet noe bevis på at jeg har lest dokumentet. Kommisjonen erkjenner at detaljene i notatet ikke ble referert eller diskutert i ledergruppen. Seks av ni medlemmer av ledergruppen understreker at de ikke kjente til praksisen. Sakskomplekset lå heller ikke innenfor mitt primære ansvarsområde i UDI. Ledelse av en så komplisert og vidtspennende organisasjon må forutsette at man har tillit til at ens nærmeste kollega eller overordnede håndterer sitt ansvar forsvarlig.
- Hva nå?
- Helt siden jeg søkte permisjon fra min stilling 7.april 2006, har jeg virkelig sett frem til å komme tilbake til UDI. Jeg så med entusiasme frem til arbeidet med å bygge videre en organisasjon som i enda større grad bygget på faglighet, åpenhet og tillit. Slik blir det ikke. Jeg beklager sterkt overfor mine gode kolleger i UDI og våre samarbeidspartnere å måtte avbryte så brått det arbeid som jeg hadde påbegynt med stor iver.
- Jeg har vært i UDIs toppledergruppe i over 3 år. Kommisjonen har ikke funnet noe bevis på min kjennskap til den omtalte praksisen. Slik situasjonen er nå og etter granskingsarbeidet tror jeg det vil bli lettere for en ny leder å håndtere direktoratets fremtidige utfordringer. Etter en grundig vurdering har jeg derfor kommet til at det nå vil være riktig at en annen person overtar stafettpinnen. Jeg ser for min del frem til å ta fatt på nye og viktige oppgaver på områder som jeg brenner for, i Utenriksdepartementet."
- Manuela Ramin-Osmundsen
- Les Ramin-Osmundsens forklaring foran stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteen 1. juni 2006:
- "Kontroll og konstitusjonskomiteen skla drøfte flere sider ved den såkalte UDI-saken. Siden det fortsatt er diskusjon om min rolle i saken, vil jeg starte med å fortelle hvordan jeg ble involvert.
- Helt siden jeg ble konfrontert med denne MUF-saken har jeg opplevd at folk har vanskelig for å tro at direktørens nestleder ikke var kjent med den praksisen eller hovedlinjene som ble ført etter at forskriften forelå. Også Kommisjonen legger til grunn at jeg må ha hatt slik kjennskap. Jeg vet at Stortinget også er opptatt av det.
- Jeg må gjenta overfor Stortinget det jeg har sagt hele tiden, som jeg fortalte statsråden i mars og som jeg vet med meg selv: Sannheten er at Kommisjonen tar feil. Jeg var ikke kjent med den praksisen som vår asylavdeling hadde lagt seg på høsten 2005, ikke heller om hovedlinjene i den. Praksisnotatet har ikke vært på mitt kontor.
- Når Nordby gjentar i alle medier at ”det ikke går an å ha vært i hans ledergruppe uten å kjenne til saken” må vi skille mellom to ting:
- Departementet, ledelse og ansatte i UDI var kjent med at vi behandlet MUF sakene. Men det vi ikke visste er at asylavdelingen og Nordby hadde lagt seg på en praksis som var en annen enn den vi selv beskrev på våre hjemmesider, og i all offentlig kommunikasjon.
- For at komiteen skal ha mulighet til å vurdere min rolle i denne saken er jeg nødt til å minne om at det var først da Nordby hadde sluttet som UDI-direktør at jeg fikk denne saken i fanget. En mine første oppgavene som fungerende direktør, var å komme til bunns i MUF-saken. 10.mars fikk jeg overlevert et praksisnotat som jeg reagerte sterkt på.
- 13. mars 2006 skrev jeg et brev til departementet der jeg tar selvkritikk på UDIs vegne, og beklager UDIs håndtering av MUF-sakene. Jeg mener at vi brøt intensjonen i forskriften og burde ha informert departementet om vår praksis. Jeg er glad for at Trygve Nordby i dag mener at han burde ha informert departementet.
- Graver-kommisjonens kritikk bekrefter at dette var en riktig reaksjon fra min side. Dette er et standpunkt som ikke har noen sammenheng med om man er tilhenger av en liberal eller restriktiv linje i asylspørsmål. For meg er det selvsagt at vi som direktorat burde ha forholdt oss lojalt til forskriften.
- Mitt brev til departementet skapte sterke reaksjoner internt i UDI, fra de som forsvarte praksisen. Jeg hadde en meget krevende jobb med å få ledere til å forstå hvorfor det var riktig å ”legge oss flate” for kritikken fra statsråden og Stortinget.
- Jeg så frem til en uavhengig gransking av saken. Men det jeg aldri hadde kunnet forestille meg er at granskingskommisjonen skulle basere sin dom om min rolle i saken på antagelser og påstander fra de som ble provosert av min reaksjon.
- Kommisjonen sier til mitt forsvar at selv om de mener jeg hadde kunnskap, så ”forstod jeg ikke implikasjonene av” denne. Dette er en antydning som jeg finner fornærmende og nedvurderende av min dømmekraft som leder. Selvsagt ville jeg ha reagert hvis jeg var blitt kjent med en slik praksisomlegging. Hadde jeg visst i oktober, hadde jeg ikke reagert slik jeg gjorde i mars.
- Kommisjonen tar feil på flere punkter:
- 1. Jeg viste ikke til praksis på linje med 5 andre av 9 toppledere i Nordbys ledergruppe. De 3 som mener seg informert er Nordby, Tolonen og Sjøholt. Det er også disse 3 som har vært tett på behandlingen av disse sakene.
- 2. Kommisjonens metode har hatt form av en inkvisisjon. Resultatet er blant annet en uforsvarlig bevisførsel. Jeg er nødt til å gi noen eksempler.
- - Kommisjonen oppfordret informantene til å uttale seg om hva de trodde og mente.
- - Kommisjonen baserer sine konklusjoner på en ensidig vektlegging av vitneforklaringer.
- - Kommisjonen fremhever forklaringer fra tre personer uten å nevne at de tre gir motstridende versjon av hendelsesforløpet, er part i saken og deres forklaringer delvis er trukket tilbake i senere forklaringer.
- - Kommisjonen ser bort fra at ledere på flere nivåer tilbakeviste at jeg hadde kjennskap til praksisen.
- - Kommisjonen har ikke funnet grunn til å nevne at jeg var på ferie i utlandet mellom 20 og 25. oktober, dagene før praksisnotatet ble undertegnet..
- - kommisjonen trekker frem to perifere dokumenter for å underbygge at jeg skulle ha visst. Dette til tross for at jeg tydelig har forklart at dokumentene ikke har noen sammenheng med innholdet i praksisen.
- - Kommisjonen trekker frem at jeg som assisterende hadde både en perifer rolle i asylpraksis og ansvar for en rekke andre store oppgaver høsten 2005. Det var blant annet omstillingsprosessen rundt delingen av UDI og opprettelsen av IMDi, omplasseringen av ansvaret for mottaksarbeidet i UDI, oppbygging av en ny region- og mottaksavdeling som skulle være operativ 1.januar, forbedret økonomistyring av mottakene som koster ca 1 milliard kroner årlig og håndtering av mediekrisen rundt to kinesiske enslige mindreårige som forlot Vårli mottak.
- Med alle disse oppgavene hadde jeg ingen spesiell foranledning til å stille spørsmål ved direktørens håndtering av MUF-sakene. Dersom det var meningen at jeg i tillegg skulle involveres direkte i praksis på asylområdet, burde det ha kommet frem på en eksplisitt måte fra direktøren. Det gjorde det aldri.
- - Kommisjonen synes å overse at jeg ikke var direktør men assisterende direktør. Å være nestleder innebærer å være lojal utad, og ta opp kritiske spørsmål i direkte dialog sammen med direktøren. I våre bilaterale samtaler har blant annet jeg tatt opp behov for å synliggjøre praksis på en bedre måte.
- - Kommisjonen mangler et lederperspektiv når den mistolker informasjon om at vi begge ble kalt for direktører. Det er riktig at vi var samkjørte. Det betyr ikke at jeg hadde inngående kjennskap til alle saker som Nordby jobbet med. Vi hadde hver våre primæransvarsområder, og informerte hverandre etter behov. Jeg var ikke ansatt til å gjøre hans jobb. Men vår arbeidsmåte innebar at jeg måtte ha evne til å sette meg inn i alt, også på kort varsel om nødvendig. Etter at forskriften trådte i kraft, kan ikke Kommisjonen vise til noen tilfeller der en av våre 650 ansatte ba meg som assisterende direktør om å engasjere meg i MUF-sakene.
- - kommisjonen feller en generell dom over lederkulturen i UDI, uten å ha sett seg nærmere inn i hvordan UDI håndterer andre saksområder, herunder også arbeidsområdene jeg har hatt primæransvar for. Ikke på noen av disse saksområdene er UDI blitt kritisert for å være egenrådig eller ikke-lyttende.
- - Kommisjonen overser at det ikke bare er legitimt, men også forventet at UDI skal være en proaktiv premissleverandør. Dette er til og med nedfelt i departementets tildelingsbrev til UDI. Det har for meg alltid vært en selvfølge at en slik proaktiv holdning skal forenes med at direktoratet forholder seg lojalt til rammer og vedtak fra departement og storting.
- - Kommisjonen gir feilaktig inntrykk av en bred behandling av MUF-praksisen. Realiteten er at kun 3 av 55 ledere hadde inngående kjennskap til vår praksis. Det er det jeg betegner som en smal behandling. Vi andre måtte legge til grunn at forskriften innebar at en del av MUF-erne som ikke var i arbeid ikke ville ha grunnlag for å søke om opphold. Det er også den informasjon som ble gitt offentligheten på våre nettsider.
- Kommisjonen har ikke i møte med meg tatt opp spørsmål om ukultur. Jeg har derfor ikke hadde anledning til å imøtegå denne type kritikk. Da jeg søkte jobben som direktør i UDI, uttrykte jeg en klar ambisjon om å lede en transparent, kvalitetsbevisst organisasjon med høy tillit i departementet, storting og befolkningen.
- Avslutningsvis
- Helt siden den granskingen ble nedsatt, har jeg opplevd at det har blitt sådd tvil om jeg fortalte den fulle og hele sannheten til statsråden. Å bli utsatt for slik mistenkeliggjøring er en stor personlig belastning. Når så en granskingskommisjon faller en slik dom over meg basert på antagelser, synspunkter og meninger - uten å vektlegge det faktum at bevisene viser at jeg ikke har vært informert - kan jeg ikke gjøre noe annet enn å si klart og tydelig fra.
- Jeg er derfor glad for at statsråd Bjarne Haakon Hanssen også så klart har uttalt at rapporten ikke viser at jeg har ført ham bak lyset.
- Det har jeg heller ikke."
- Diverse linker:
- http://www.ukeavisenledelse.no/cgi-bin/ukeavisen/imaker?id=185258/ Hagen i nesten-brunt
- http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=118466/ Hørt og uhørt i en prosess
__meco 13. jun 2006 kl.10:51 (UTC)
