Marianne av Preussen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Prinsesse Marianne av Preussen, født prinsesse Maria Anna Amalie av Hessen-Homburg (født 13. oktober 1785 i Bad Homburg vor der Höhe, død 14. april 1846 i Berlin) tilhørte den preussiske kongefamilien.

[rediger] Liv

Prinsesse Marianne ble født i 1785 som Maria Anna Amalie av Hessen-Homburg . Hun var tolvte barn av landgreve Fredrik V av Hessen-Homburg og Karoline av Hessen-Darmstadt. Karoline var datter av landgrev Ludvig IV av Hessen-Darmstadt og Henriette Karoline av Pfalz-Zweibrücken, den store landgrevinnen.

I 1804 ble hun gift med prins Fredrik Vilhelm Karl av Preussen, en bror av kong Fredrik Vilhelm III.

De fikk sønnene Adalbert (1811-1873) og Waldemar (1817-1849) og døtrene Elisabeth (1815-1885), fra 1836 enke etter prins Karl Wilhelm Ludwig av Hessen, mor til storhertugLudwig IV, og Maria (1825-1889), gift med kong Maximilian II av Bayern.

Sammen med dronning Louise tilhørte Marianne av Preussen «krigspartiet» mot Napoleon. I mars 1813 sendte hun ut det berømte Opprop fra de kongelige prinsessene til kvinnene i den preussiske stat og grunnla Fedrelandets kvinneforening. Hun ble dermed kjent i store deler av Tyskland. Politiske reformatorer som Freiherr vom Stein, fyrst Hardenberg brødrene Humboldt hørte til hennes korrespondansepartnere. Hun var en venn av dikteren Friedrich de la Motte Fouqué, og etter dronning Louises død var hun førstedamen ved det preussiske hoffet. Hennes sosiale engasjement var kjent, hun grunnla et barnehjem og bekymret seg for forholdene for fangene i Berlins fengsler.

I 1845 besøkte hun siste gang fødebyen Bad Homburg. Hun døde 14. april 1846 av en «revmatisk-nervøs feber» i Berlin.