Max Linder
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.Max Linder (født Gabriel-Maximilien Leuvielle 16. desember 1883 i Frankrike, død 31. oktober 1925 i Paris) var en fransk skuespiller.
Linder ankom filmen i Pathè's studio 1905. Etter en noe treg start fant han sin stil i 1908, da han tok på seg flosshatt, smoking og en liten, velstelt bart. Han framstilte den klassiske, franske sjarmøren fra begynnelsen av det forrige århundre. Sitt store gjennombrudd fikk han dog 1910, da han med en venn som regissør gjorde titalls en-rullere, alle med "Max" i sine titler - Max fait du ski, Max et son rival, Max champion de boxe, osv.
Max Linder var den første skuespilleren til å få sitt navn på filmplakatene. Allerede mot slutten av 1910 ble det åpnet en kino i Paris oppkalt etter ham, Cinèma Max Linder, og den eksisterer fremdeles. Max var like kjent i Berlin som Paris, i Stockholm som i New York. I 1913 drog han på turnè Europa rundt og ble mottatt av massenes hyllninger. Ingen annen filmskaper hadde tidligere fått slik respons. Han var verdens første filmstjerne.
I motsetning til de fleste andre komikere på den tiden, som gjorde de groveste grimaser og gags (som bløtkakekasting osv.) for å virke morsomme, var Max en svært menneskelig figur som utførte sine gags i et ganske rolig tempo, sjelden eller aldri overdrevet groteskt. Tross de iblant halsbrekkende situasjonene han iblant kom opp i mistet han aldri elegansen, han kunne sjarmere enhver kvinne i senk nesten når som helst. Den første i filmens og framfor alt komediens historie som benyttet seg av psykologisk troverdighet.
I 1915 fikk hans popularitet imidlertid en brå slutt. Han meldte seg frivillig som soldat ved fronten, men han ble angrepet av gass tre ganger, omkom nesten. Han måtte sendes hjem etter et halvt års tid, meget ustabil både fysisk og mentalt.
Tross motgangen drog han til Hollywood året etter, og gjorde flere filmer for filmbolaget Essanay, som trengte en erstatter for Charles Chaplin, som nettopp hadde gått over til Mutual Film Corporation. Dessverre var ikke Linder's Essanay-filmer i nærheten av å få den respons Chaplin's filmer hadde fått, og han drog tilbake til Frankrike kort tid etter.
Men han reiste til Hollywood igjen i 1921, og denne gangen var utflukten mer vellykket. Han gjorde tre helaftens filmer, Be My Wife, Seven Years Bad Luck og The Three Must-Get-There's (den sistnevnte en parodi på Douglas Fairbanks' eventyrfilm De Tre Musketerer), og disse fikk stor respons, ikke minst i USA.
Max giftet seg i 1923 med syttenårige Jane Peters. De fikk en datter, Maud, og ekteskapet så ut til å bli lykkelig. Men tross framgangene, var Max svært deprimert (sannsynligvis hovedsakelig på grunn av gassangrepene under krigen). Han begikk selvmord på et hotell i Paris sammen med sin kone, oktober-natt, 1925.
I dag er det ikke mange som husker Max Linder. Men han har spilt en meget stor rolle i filmens verden. Chaplin kalte ham sin lærer, og også Keaton og Lloyd - og nyere filmskapere - er enige i denne analysen. Maud Linder har laget to elskverdige dokumentarer om sin far, Laugh With Max Linder (1963) og The Man in the Silk Hat (1983), disse er mulige å få tak i på video.
