Neoklassisisme (musikk)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Neoklassisismen innen musikken oppstod en gang på begynnelsen av 1900-tallet. Det er litt uenighet om nøyaktig når, men under eller i slutten av første verdenskrig begynte den neoklassiske stilen å blomstre. Det skulle være ett opprør mot den mer moderne stilen som tok overhånd. Det skulle være ett ønske om å gå tilbake til perioden på 1700-tallet hvor alt var «perfekt» og ordentlig. Det skulle være orden i musikken og ikke uforutsigbarheter eller brudd på regler. Musikken tok sterk avstand fra stilene seinromantikken, ekspresjonismen og impresjonismen som var de «ledene» genrene på denne tiden. Den neoklassiske tiden hadde sin storhetstid frem til 1950-tallet, selv om det etter det også har blitt skrevet neoklassiske stykker i den senere tid.
[rediger] Stilen
Neoklassikerne ønsket orden og klarhetsmusikk. De tok derfor utgangspunktet i regler og formtyper som var kjent i barokken og wienerklassisismen, som symfonier, konserter og sonater. Selv om de brukte an barokk måte å skrive musikken på, brukte de også nyvinningene innenfor dynamikk harmonikk, rytme og tonalitet. Musikken skulle ikke beskrive noe eller noen. Det skulle bare være musikk. Andre kjennetegn er at verkene ble kortere og skrevet for en mindre gruppe musikere.
En annen inspirasjonskilde var folkemusikken som er lekent og har et tonalt preg. Et par ting som likevel skiller neoklassisismen fra de eldre epokene den tidens behov for å skape orden i datidens kaos, og kunnskapen komponistene hadde om de eldre stilartene.
