Nicolay Nicolaysen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nicolay Nicolaysen (født i 1817, død i 1911) var en norsk antikvar og arkeolog, og hadde de facto rollen som Riksantikvar før dette embetet ble opprettet.

Nicolaysen var opprinnelig jurist, og tok embetseksamen i 1841. Da Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring ble stiftet i 1844 var han medlem fra starten av. I 1851 ble han formann i foreningen, og fra 1860 var han ansatt som antikvar og rådgiver ved Kirkedepartementet med spesielt ansvar for fortidslevninger i Norge. Dette vervet var nært knyttet til Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Nicolaysen er mest kjent for sine undersøkelser av Munkeliv kloster i Bergen, Mariakirken i Oslo, Borrehaugene og Gokstadskipet. Nicolaysen var imidlertid svært aktiv og disse undersøkelsene er kun brøkdeler av hans samlede arbeide. Gjennom en lang årrekke ledet han hundrevis av utgravninger, først og fremst av gravhauger og -felt. Han deltok blant annet aktivt i restaureringen av Nidarosdomen og Håkonshallen på Bergenhus. Nicolaysen sto også bak opprettelsen av Kunstindustrimuseet i Oslo, og han var en viktig pådriver for å reorganisere den gamle Tegneskolen til en tidsmessig kunsthåndverkskole.

Nicolaysens mest kjente verker er: «Mindesmerker af Middelalderens Kunst i Norge», «Norske stiftelser» (1-5), «Norske Magazin» (1-3), «Norske Bygninger fra Forntiden» (1-3), «Norske Fornlevninger», «Langskipet fra Gokstad» og «Kunst og Haandværk fra Norges Fortid». Han stod også for den årlige utgivelsen «Aarsberetningerne fra Foreningen til Norske Fortidsminnesmærkers Bevaring» fram til 1899, der han redegjorde for årets utgravninger og undersøkelser.

Nicolaysen opparbeidet en imponerende spisskompetanse som antikvar, og da han fratrådte i 1899 må det ha vært svært merkbart innenfor statsforvaltningen. Det er ikke tilfeldig at Riksantikvaren ble opprettet som eget embete i 1912, året etter Nicolaysens bortgang.