Norrøn-gælere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Norrøn-gælere er en benevnelse som brukes om folket av blandet norrønt og gælisk opphav som dominerte store deler av området rundt Irskesjøen og det vestlige Skottland i middelalderen. De er generelt kjent under det gæliske navnet Gall Gaidel ^[1] Direkte oversatt betyr Gall fremmed, men det ble i løpet av tidlig middelalder brukt om folk av norrønt opphav. Moderne oversettelser kan også referere til norrøn-skotsk, hiberno-norrønt, irsk-norrøn med mere.

Norrøn-gælerne hadde sin opprinnelse i blant norrøne bosettere i Skottland og Irland som ble assimilert inn i den gæliske kulturen. Så tidlig som på 800-tallet begynnte disse innvandrerne fra Skandinavia å inngå ekteskap med innfødte gælere, bruke gælisk språk og overta andre skikker som f.eks. klesdrakt. Et annet viktig bidrag til denne gælifiseringen var at mange gikk over fra troen på norrøne guder til kristendommen og lot seg døpe. Aristokratiet i de norrøn-gæliske samfunnene beholdt i regelen norrøne navn og en bevissthet om sitt skandinaviske opphav, mens det i de brede lag av flket var en utbrredt synkretisme melom norrøn og gælisk kultur.

De norrøn-gæliske adelsslektene, som f.eks. Ivarætten, dominerte regionen rundt irskesjøen fra 800-tallet til den normanniske æraen på 1100-tallet. De grunnla vedvarende kongedømmer blant annet på øya Man, i Argyll, Jorvik (York) og Galloway. Herskerne over Hebridene fikk tittelen Lord of the Isles. Den norrøn-gæliske MacDonald slekten som først hadde denne tittelen hadde innflytelse til 1500-tallet, og adelstittelen eksisterer fortsatt. Også mange andre av de gæliske herskerne i Skottland og Irland hadde norrøn-gæliske forfedre.

[rediger] Referanser