Norsk landbrukspolitikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Redigeringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Norsk landbrukspolitikk er politikken som ble og blir ført i forhold til norsk landbruk.

Under og like etter første verdenskrig hadde bønder ennå gode tider.Selskapet Ny Jord drev nå med aktiv bureisning over hele landet, og målsettingen var at brukene skulle være store nok til å leve av.Selskapet var også interessert i å få penere hus, og tok initiativ til arkitektkonkurranse for småbruk. Mange bønder tok opp lån for å investere i nytt utstyr. Da prisene sank og dermed også inntektene, fikk mange problemer med å betale tilbake lån. Det ble tyngre å betale renter og avdrag siden inntektene ble mindre mens gjelda fortsatt var den samme. Bøndene svarte med å øke produksjonen for opprettholde inntektene. Men det gjorde bare vondt verre, for den økte produksjonen bidrog til å presse prisene ytterligere ned. Paripolitikken (aksjemarkedet) gjorde også sitt for å forverre situasjonen, i og med at kurstigning fører til billigere importvarer og lån måtte betales tilbake i dyre parikroner. Mange ble derfor nødt til å tvangsauksjonere, og da var spesielt småbruk mest utsatt. På bakgrunn av krisen på landsbygda ble et nytt politisk parti stiftet i 1920, og fikk allerede ved stortingsvalget påfølgende år 13,1 % oppslutning. Bondepartiet ble et talerør for landbruk og bygdenæring i motgang.

Her hjemme utarbeidet Arbeiderpartiet En treårsplan for Norge på landsmøtet i 1933. Staten skulle investere, underbudsjettere, øke kredittvolumet og låne penger slik at det ble skapt både arbeid og kjøpekraft. Altså skulle staten sette mål og rammer for en treårsperiode. Likhetene med et annen sosialistisk arbeiderprogram, Sovjetunionens femårsplaner, er store.

Etter 2. verdenskrig skjedde en sterk strukturrasjonalisering i jordbruket, først og fremst ved mekanisering, spesialisering og samling av produksjonen i færre og større bruk. Mange gårder ble forlatt, og folk søkte arbeid i industri- og servicenæringen. Over 70 000 bruk ble nedlagt fra 1950 til 1970, og andelen av sysselsatte i jordbruket sank fra 10% til 4,5% i samme periode.

Viktige virkemidler for å øke produktiviteten ble fortsatt husdyrforedling og økende bruk av importert kraftfôr. Utviklingen av NRF-kua (Norsk Rødt Fe) var sentral i dette arbeidet, som resulterte i en kraftig økning av melkeproduksjonen pr. ku. Fra 1946 til 1970 ble denne nesten tredoblet.

Åkerbruket gjennomgikk også en rask modernisering. Økende bruk av kunstgjødsel førte til større og jevnere produksjon. Kjemiske sprøytemidler til bekjempelse av skadedyr og sykdommer ble også stadig sterkere benyttet i 1950- og 1960-årene.

Samtidig foregikk mekaniseringen stadig raskere. Selv om det stadig ble færre bruk, økte antallet traktorer fra 9 730 i 1949 til 133 518 i 1977. Det skjedde også en omfattende planering av åkerarealene for å sikre best mulig utnyttelse av de stadig større maskinene.

Bondepartiet hadde også utarbeidet nye krisetiltak til den sterkt gjeldstyngede landsbygda. Staten skulle få opp fortjenesten på gårdene ved å aktivt stille seg bak tiltak som kunne få opp prisene på til produsentene. Statsminister Movinckel var skeptisk til disse planene. Han mente at bøndenes måte å drive jordbruk på var urasjonelt, de burde bli mer effektive, bruke bedre gjødsel og dyrke bedre kornslag. Slik ville det bli rom for større fortjenester for produsentene. Venstre mente at statlige investeringer i nye prosjekt, som for eksempel nye veier, ville skape arbeid. Høyre på sin side var sterkt i mot en aktiv stat som griper inn med krisetiltak. Middelet mot arbeidsløshet var skattelette som skulle stimulere næringslivet. De økende sosiale motsetningene mellom de borgelige partiene gjør at Bondepartiets stortingsrepresentanter får mer sympati for Arbeiderpartiets kriseprogram. I 1935 inngår de et kriseforlik hvor Bondepartiet vil hjelpe Arbeiderpartiet til regjeringsmakt mot at de setter i verk krisebevilgninger mot den hardt rammede landsbygda. Sammen med Hovedavtalen mellom AFL og NAF utgjorde kriseforliket et viktig skritt i retning av arbeiderbevegelsens tilpasning til det borgelige samfunnet.

På åttitallet kom overgangen fra et sosialdemokratisk styresett til en nyliberalistisk orden klart til syne i samfunnet, blant annet gjennom økt sentralisering av matvareproduksjonen. De fire store dagligvarekjedene i Norge tok etter hvert kontroll over så godt som hele matvaremarkedet, og overskuddet ble i sin helhet investert i sentrale og utenlandske forretningsforetak. Sett fra et kooperativt ståsted burde en del av disse verdiene vært tilbakeført til landbruket, blant annet som bidrag til økonomiske stabilisering, og utvikling av innovativ produksjon og infrastruktur. Slik sett står bøndenes produksjonssamvirke i dag uten noen egentlig kontroll over de verdiene som videreforedling av råvaren representerer i markedet.

Den generelle mangelen på markedsdeltakelse hos bøndene har gjennom årene ført til mangel på markedsinnsikt og markedsforståelse. Den norske bonden inntrådte aldri helt i rollen som «selvstendig markedsaktør». Manglende kunnskap om nye satsingsområder innen verdiutnyttelse og nyskapning har på noen fronter vanskeliggjort omstillingsprosessen i jordbruket. Utfordringene gjenspeiles blant annet i rovdyrkonflikten, gjengroing av verdifulle kulturmarkstyper, marginal utnyttelse av mangfoldet i kulturlandskapene mot turistnæringen, og i mangelen på norskprodusert storfekjøtt. Det er ofte stor avstand mellom partene i konfliktene, og det skaper en vond sirkel der Landbruksforvaltningen ikke lengre kan innfri krav hvor det ikke vises til vilje til omstilling, økt verdiskapning og bærekraftig utvikling.

Landbruksforvaltningens institusjonelle styringsform bidrar også til at den politiske utviklingen går mot mer sentralisering. Grunnen kan være frykten for splittelse innen samvirke (Eks; Konflikten mellom Tine og Synnøve Finden), eller at en alt for rask utvikling innen innovativ regional satsing vil øke faren for tap av markedsandeler for flere etablerte samvirkebedrifter.

Noen eksempler på nye satsingsområder som i alt for liten grad utnyttes er småskala jordbruksproduksjon og lokal videreforedling av råvarer, kultur og landskapsturisme (eks. kulturlandskapet som kunnskapsarena, tilrettelagte aktivitetstilbud for "korttidsturismen" (jakt, fiske, aktivitets- og kunnskapssafarier etc.), storfekjøtt/ammeku produksjon i "nær utmark" i norske kulturlandskap, med (differensiert kjøttproduksjon for de forskjellige storferasenes egenskaper). Disse og flere andre innovative satsingsområder representerer i dag enorme verdier som norske bønder og det norske samfunn i stor grad går glipp av.