På sporet av den tapte tid
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
På sporet av den tapte tid (originalens tittel: À la recherche du temps perdu) er en romansyklus av Marcel Proust mellom 1913 og 1927, og regnes for å være forfatterens hovedverk. Det handler om «Marcel», som ønsker å bli forfatter. Romanen blir sett på som en nøkkelroman, altså en slags selvbiografi om Marcel Proust selv. Hovedpersonen og andre personer er gjenkjennbare til virkelige personer, med de har andre navn.
Proust arbeidet på alle delene samtidig; siste kapittel av siste bind ble skrevet like etter første kapittel i første bind. Han jobbet på en veldig rotete måte der han flyttet på episoder han hadde skrevet ved å klippe de ut fra et sted, og lime de inn et annet sted. Man mente han gjorde dette fordi han stadig kom på flere barndomsminner mens han skrev som måtte inn. Han rakk akkurat å utgi dette selvbiografiske verket før han døde. Han skrev det meste av boken på sykeleie, han var mye syk.
Med På sporet av den tapte tid ville Proust formidle opplevelsen av tiden som flyter avsted, opplevd innenfra et menneskes psyke. Han ville beskrive et menneskes liv i dets forvandlinger, jeg-et som stadig endrer form etter som årene går. Han var også opptatt av privilegerte øyeblikk som tunneler til innsikt: «Da livet er som en eneste stor krise, kommer øyeblikk som gjør at du føler at alt er verdt det, at livet er godt å leve». Som de gode minnene vi tar med oss fra livet. De står frem som store skatter som er verdt å kjempe seg igjennom hverdagen for.
For Marcel Proust er ikke verden objektiv. «Det er like mange verdener som det finnes mennesker».
Boken er kjent for sine lange dvelende setninger, og det er krevende å komme seg igjennom alle syv bind. De som har lest den mener likevel at dette er et av de beste verk som er skrevet innen romankunst.
