Paradoks

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et paradoks, også kalt anomali, er en diskrepans/uoverenstemmelse mellom hva en teori sier og hva sunn fornuft forventer. Forekomsten av paradokser hos en teori er naturligvis brysomt, men unnvikes ofte gjennom å innta posisjonen at sunn fornuft formes av hvordan ting ser ut å være, og ikke av hvordan de (egentlig) er, dvs. til teoriens fordel.

Paradokser i de empiriske vitenskapene forårsakes vanligvis av at teoriene beskriver ekstreme situasjoner som ikke er hverdagslige og stemmer overens med erfaringene fra den makroverden menneskets tankeverden formes fra.

Paradokser i de eksakte vitenskapene forårsakes vanligvis av utilstrekkelig begrepsutvikling der nærliggende begreper for atskilte aspekter sammenfattes i et eneste, av at begrep er blitt gitt en uhensiktsmessig utforming eller av at en teori er ufullstendig eller anvendes utenfor sitt gyldighetsområde. Hvorvidt en teori er brukbar eller ikke i en kontekst er ofte et problem i seg.

Forekomsten av paradokser hos en teori kan vise svakheter hos denne teorien og paradokser er derfor stadig en kilde til ny forskning. I de empiriske vitenskapene kan det være vanskelig å skille mellom hva som er virkelige problem med teorien og hva som bare avhenger av vår persepsjon. Det er derfor nærliggende å standardmessig underkjenne den sunne fornuftens gyldighet til fordel for teoriens gyldighet. Også blant representanter for de eksakte vitenskapene finnes en tendens til liknende lettsindige holdninger. Forskningen får derfor oftere innretningen å forklare paradoksene enn å eliminere dem. For en formell teori gjelder strenge krav om mangel på selvmotsigelser (i teorien selv) mens kravene til paradoksfrihet er sterkt forsømt.