Peder Anker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Peder Anker med familie.

Peder Anker (født 8. desember 1749 i Christiania, død 10. desember 1824 på Bogstad) var en norsk statsmann og godseier.

Etter to års opphold ved Københavns universitet, ble han sendt ut på en flerårig utenlandsreise sammen med to andre brødre samt fetterne Carsten og Peter Anker. Etter sin hjekomst kjøpte han 1772 gården Bogstad med tilhørende skogeiendommer. Disse ble ytterligere forøket ved innkjøp av skoger nord og vest for Randsfjorden. I 1791 la han til Bærum jernverk og dettes skoger, og i sine siste leveår Moss og Hakadal jernverker. Han var altså en av Norges betydeligste godseiere. Bogstad var hans hovedgård; denne lot han på mange måder utvide og forskjønne.

1788 ble han titulær generalkrigskommissær og var medlem av feltkommissariatet under felttoget i Sverige. 30. januar 1789 ble han utnevnt til generalveiintendant i Akershus stift. I denne stillingen ledet han mesteparten av veibyggingen i Norge. Hans hovedoppgave som generalveiintendant var å planlegge de nye veianleggene, og dermed særlig konferere med almuen om dens mening. Sammen med generalveimesterne N. F. Krohg og G. A. Krogh har Anker æren for å ha skapt det norske veinettet. Innen utgangen av 1700-tallet var den trondhjemske hovedvei over Gudbrandsdalen satt i ferdig stand etter skadene den hadde lidd ved flommen i 1789. Hovedveien fra Christiania til Vestlandet, den smålenske hovedvei til Svinesund og den bergenske hovedvei over Valdres, var de store årene i veinettet som var i full stand omkring 1800.

Anker fratrådte som generalveiintendant 1800, men kunne ikke løsrive seg fra veiarbeidet. Han fortsatte derfor med kongelig tillatelse å føre tilsyn med byggingen av nye hovedveier. Veiene som ble fullført under Ankers planer og ledelse, ble for en stor del bygget av hvervede soldater. De betegnet et stort fremskritt i utviklingen av de norske samferdselsmidlene. Anker lot også utføre store tekniske arbeider på sine egne eiendommer, og interesserte seg også varmt for kanaliseringen av flere norske elver.

For sine fortjenester ble Anker 1809 ridder, senere kommandør og 1812 storkors av Dannebrog. Under krigsårene fra 1807 sto han prins Christian August nær og ble dratt inn i forbindelse med svenskene gjennom sin svigersønn grev Herman Wedel Jarlsberg. I august 1814 lot han seg bevege av prins Christian Frederik til å delta i møtet på Eidsvoll 16. februar. Ved valgene til Riksforsamlingen ble han representant for Akershus amt og var senere forsamlingens første president. Han tilhørte her unionspartiet, men spilte for øvrig ingen fremtredende rolle. Resten av året holdt han seg også utenfor de politiske begivenhetene.

Etter at unionen var bragt i stand, trådte han derimot inn i den nye regjeringen, ved at han 18. november ble utnevnt av Carl Johan til statsminister og sjef for statsrådavdelingen i Stockholm. Han inntok aldri noen ledende stilling i regjeringen, men var alltid virksom som megler mellom kongen og grev Wedel, når de var uenige. Da Wedel gikk ut av regjeringen, søkte også Anker avskjed og fikk den 1. juli 1822. Han flyttet så tilbake til Bogstad, hvor han tilbragte sine siste levedager.

Anker giftet seg 1772 med Anna Elisabeth Cold (d. 1803). Av deres fire barn ble kun Karen, som var gift med grev Wedel, voksen og overlevde foreldrene.