Politiarrest
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold, og representerer ikke et globalt ståsted.
Politiarrest er en forvaringsplass for den som er mistenkt for å ha begått en straffbar handling. Politiarresten forvaltes av det lokale politikammer eller lensmannskontor.
I Norge kan en person maksimalt sitte i tre døgn i arrest uten dom. Dersom det er behov for forvaring i mere enn tre døgn, må politiet innhente dom for varetektsfengsling, og vedkommende blir da normalt overført til opphold i et ordinært fengsel.
En arrestforvarer har ansvaret for politiarresten og skal føre tilsyn med den som er anbragt i arresten. Mindre, lokale politistasjoner eller lensmannkontorer har normalt en politiarrest, men ikke egne arrestforvarere.
Hjemmel for politiarrest finnes i straffeprosesslovens kapitel 14. :
- Den som treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare virksomhet, kan pågripes uten hensyn til størrelsen av straffen. (Inkluderer ordensforstyrrelser, og gir hjemmel for å anbringe en person i såkalt «fyllearrest».- § 173)
- Den som med skjellig grunn mistenkes for en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, og når (§ 171):
- det er grunn til å frykte for at han vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler,
- det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken, f eks ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige,
- det antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder,
- han selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende.
- Når noen mistenkes for (§ 172):
- en forbrytelse som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller forsøk på en slik forbrytelse, eller
- en forbrytelse mot straffeloven § 228 annet ledd annet straffalternativ jf. § 232, § 229 annet straffalternativ jf. § 232, eller § 229 tredje straffalternativ, kan han pågripes såfremt det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, selv om vilkårene i § 171 ikke er oppfylt. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot.
