Raselære

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Raselære er en vanlig betegnelse på forestillingen om at det finnes overlegne og underlegne menneskeraser; det kalles også rasisme eller raseideologi. Raselæren går ut på at mennesker kan deles inn i raser etter fysiske egenskaper som er arvelig bestemt, f.eks. hudfarge, hårvekst, ansiktstrekk og blodtype. Man regner gjerne med tre hovedraser, den mongolske, den negroide og den kaukasoide, som igjen kan deles i en rekke undergrupper. Grensene mellom rasene er flytende, og «rene raser» finnes ikke. Det er også viktig at de biologiske raseforskjellene ofte går på tvers av skiller mellom nasjoner eller kulturer. For eksempel er ikke jødene noen enhetlig rasegruppe.

Tilhengere av raselære har hevdet at menneskerasene også skiller seg når det gjelder psykiske egenskaper, f.eks. intelligens og moralske kvaliteter. Fordi psykiske egenskaper er sterkt kulturelt betinget, er det vanskelig å påvise arvelige forskjeller. Men de undersøkelser som er gjort viser i det minste at forskjellene mellom rasene er små sammenliknet med den individuelle variasjonen innenfor rasene. Det finnes ikke noe vitenskapelig grunnlag for læren om overlegne og underlegne raser.

I begynnelsen av dette århundret var raselære alminnelig akseptert, særlig i Nord-Europa og Nord-Amerika. Den såkalte nordiske rase ble sett på som drivkraften og det bærende element i den europeiske sivilisasjonens utvikling. Men man fryktet at de nye livsformene og store folkeflytningene industrialismen brakte med seg, ville føre til uttynning og degenerasjon av arvestoffet til den nordiske rasen. Rasehygiene, også kalt eugenikk, var et sosialpolitisk program som tok sikte på å fremme forplantningen av det gode arvestoffet og derved verne den europeiske sivilisasjonen.

Lederen for den rasehygieniske bevegelsen i Norge var apotekeren Jon Alfred Mjøen. Han formulerte rundt 1908 det såkalte «Norske program for rasehygiene» som kom til å spille en viss internasjonal rolle. Mjøens praktiske rasehygieniske forslag møtte snart sterk kritikk fra faglig medisinsk og biologisk hold. Men selv kritikerne godtok i stor utstrekning de underliggende forutsetningene om at biologisk arv i vesentlig grad bestemmer lidelser som åndssvakhet og sinnssykdom, og asosial atferd som alkoholisme, kronisk fattigdom (pauperisme), forbrytelser og omstreiferliv.

Rasefordommene var lenge sterke; et eksempel på dette er boka Arvelighetslære og Rasehygiene fra 1914, av Ragnar Vogt, grunnleggeren av norsk psykiatri. Men de avtok utover i mellomkrigstiden, ikke minst etter at nazistene i Tyskland begynte sine raseforfølgelser. Johan Scharffenberg insisterte for eksempel på å bruke ordet «slektshygiene» for å unngå de rasistiske assosiasjonene ved «rasehygiene».

Den skarpeste kritikeren av rasehygiene i Norge var medisineren og arvelighetsforskeren Otto Lous Mohr. Han påpekte at Mjøens program stod i strid med arvelighetsforskningens resultater, avviste degenerasjonen som uaktuell og fremhevet miljøets betydning for individenes utvikling. Han hevdet at forskjellen i biologisk arv mellom de høyere og lavere sosiale klasser er ubetydelig. Det spiller derfor liten rolle hvor mange barn de forskjellige deler av befolkningen får, så lenge oppvekstbetingelsene er gode. Mohr arbeidet aktivt for en sosial reformpolitikk bygget på disse innsiktene. Den inkluderte blant annet familieplanlegging, som ble sett på som en vederstyggelighet av tilhengerne av Mjøens program.

[rediger] Se også

• Rasisme
• Rasehygiene
• Folkegruppe